Brystrygg behandling

Brystrygg – tilstander, behandlinger og utøvere

Brystryggen, den delen av ryggen som strekker seg fra halsen til korsryggen, kan oppleve en rekke tilstander som kan forårsake smerte, stivhet og redusert funksjon. Disse tilstandene kan være frustrerende og begrensende, og det er viktig å forstå de ulike behandlingsalternativene som finnes, samt hvilke fagpersoner som er utdannet til å håndtere dem. Denne guiden gir en oversikt over vanlige behandlinger for brystryggrelaterte plager og de autoriserte utøverne i Norge som kan tilby disse. Det er viktig å huske at denne informasjonen er ment som en generell veiledning og ikke erstatter profesjonell medisinsk rådgivning.

Kompresjonsbrudd i brystryggen er en vanlig tilstand, spesielt blant eldre, og er ofte knyttet til osteoporose. Et kompresjonsbrudd oppstår når en ryggvirvel kollapser, noe som kan føre til betydelig ryggsmerte, redusert høyde og i noen tilfeller deformitet av ryggraden. Tilstanden kan oppstå plutselig, eller utvikle seg gradvis over tid.

Årsaker til kompresjonsbrudd

Den primære årsaken til kompresjonsbrudd, spesielt hos eldre, er osteoporose. Osteoporose er en sykdom preget av redusert bentetthet og skjørt beinvev, noe som gjør dem mer utsatt for brudd. Andre faktorer som kan bidra til svekkede bein, og dermed øke risikoen for kompresjonsbrudd, inkluderer langvarig bruk av kortikosteroider, visse medisinske tilstander som cøliaki og hypertyreose, og ernæringsmessige mangler som lavt inntak av kalsium og vitamin D. I sjeldnere tilfeller kan kompresjonsbrudd skyldes traumer, for eksempel et kraftig fall eller en ulykke.

Symptomer på kompresjonsbrudd

Symptomene på et kompresjonsbrudd kan variere betydelig fra person til person. Noen opplever akutte, intense smerter i midten eller den øvre delen av ryggen, som kan forverres ved bevegelse eller når man står og går. Smerten kan stråle ut til sidene eller foran på brystkassen. Andre kan oppleve mer diffuse og vedvarende smerter som gradvis forverres. Hvis flere ryggvirvler er involvert, kan det føre til en merkbar krumning av ryggen (kyfose), noe som ofte kalles «enzymrygg» eller «eldre rygg», og en gradvis reduksjon i høyde. Noen indivuduer med kompresjonsbrudd kan også oppleve nummenhet, prikking eller svakhet i beina hvis bruddet påvirker nerverøttene.

Diagnostisering av kompresjonsbrudd

Diagnostisering av kompresjonsbrudd innebærer vanligvis en kombinasjon av sykehistorie, fysisk undersøkelse og bildediagnostikk. Legen vil spørre om dine symptomer, inkludert når smerten startet, hva som lindrer eller forverrer den, og om du har en historie med osteoporose eller lignende tilstander. En fysisk undersøkelse vil fokusere på å vurdere bevegelsesutslag i ryggen, muskelstyrke og sensitivitet.

For å bekrefte diagnosen og vurdere omfanget av bruddet, er bildediagnostikk essensielt.

• Røntgen: Vanligvis det første bildediagnostiske verktøyet. Røntgenbilder kan tydelig vise en redusert høyde på en eller flere ryggvirvler, noe som indikerer et kompresjonsbrudd. De kan også identifisere tegn på osteoporose.
• CT-skanning (computertomografi): Gir mer detaljerte bilder av ryggvirvlene og kan være nyttig for å vurdere bruddets nøyaktige natur, om det er fragmentert, og om bruddet har påvirket ryggmargen.
• MR-skanning (magnetresonanstomografi): Gir enda mer detaljert informasjon om bløtvev, inkludert nerverøtter og ryggmargen. MR er spesielt verdifullt hvis det er mistanke om at bruddet komprimerer nerverøtter eller ryggmargen, noe som kan føre til nevrologiske symptomer. Det kan også bidra til å skille kompresjonsbrudd fra andre årsaker til ryggsmerter, som svulster.

Behandlingsmetoder for kompresjonsbrudd

Behandlingen for kompresjonsbrudd i brystryggen er mangfoldig og avhenger av alvorlighetsgraden av bruddet, smertenivået, tilstedeværelsen av nevrologiske symptomer, og pasientens generelle helsetilstand. Målet er å lindre smerte, forhindre ytterligere brudd, og gjenopprette ryggens funksjon.

Konservativ behandling

Konservativ behandling er ofte det foretrukne valget for ukompliserte kompresjonsbrudd. Den legger vekt på smertelindring og tidlig mobilisering, noe som er viktig for å unngå komplikasjoner som blodpropp og lungebetennelse, og for å bevare muskelmasse.

• Smertelindring:
• Medikamenter: Førstevalget er ofte reseptfrie smertestillende som paracetamol og NSAIDs (ikke-steroide antiinflammatoriske legemidler) som ibuprofen. Ved mer alvorlige smerter kan legen foreskrive sterkere smertestillende, som opioider, for kortvarig bruk.
• Kortikosteroider: I noen tilfeller kan injeksjon av kortikosteroider i nærheten av ryggmargen eller nerverøtter bli vurdert for å redusere betennelse og smerte.

• Aktiv hvile og gradvis mobilisering: Mens absolutt sengeleie tidligere var standard, anbefales det nå tidlig og gradvis mobilisering. Dette innebærer å komme seg opp og bevege seg så snart som tolerabelt, innenfor smertegrensen.

• Fysioterapi: En fysioterapeut spiller en sentral rolle i rehabiliteringen. De kan tilby veiledning i riktig smertemestring, instruere i forsiktige øvelser for å styrke kjernemuskulaturen og forbedre holdningen, samt lære bort metoder for å utføre dagligdagse aktiviteter på en ryggvennlig måte. Fokus er på gradvis gjenoppbygging av styrke og bevegelighet.

• Ortoser (ryggkorsett): I noen tilfeller kan et spesielt utformet ryggkorsett, også kjent som en ortose eller et korsett, brukes for å støtte ryggraden og redusere bevegelse i det skadede området. Disse er ofte lette og utformet for å gi stabilitet, samtidig som de tillater en viss grad av bevegelse. De kan bidra til å lindre smerte og gi en følelse av trygghet. Bruk av korsett er typisk tidsbegrenset for å unngå muskelsvinn.

Minimalt invasive prosedyrer

For pasienter med vedvarende smerter som ikke lindres tilstrekkelig av konservativ behandling, eller for å stabilisere bruddet og forhindre videre kollaps, kan minimalt invasive kirurgiske prosedyrer vurderes. Disse prosedyrene utføres vanligvis av spesialiserte leger.

• Vertebroplastikk: Dette er en prosedyre hvor en spesiell type «sement» (bensement) sprøytes inn i den komprimerte ryggvirvelen. Dette stivner og stabiliserer virvelen, noe som kan redusere smerte og forhindre ytterligere kollaps. Prosedyren utføres vanligvis under lokalbedøvelse og i kombinasjon med sedasjon. Målet er å gi pasienten en raskere bedring og tilbakevending til dagliglivet.

• Kyfoplastikk: Ligner på vertebroplastikk, men før bensementet injiseres, blåses en liten ballong opp inne i den komprimerte virvelen. Dette kan bidra til å gjenopprette noe av virvelens opprinnelige form og høyde før sementen tilføres. Dette kan være spesielt nyttig for å avhjelpe forverret holdning.

Kirurgi for alvorlige tilfeller

I sjeldne tilfeller, for eksempel ved alvorlige ustabile brudd, betydelig påvirkning av nerverøtter eller ryggmargen, eller når minimalt invasive prosedyrer ikke er egnet, kan åpen kirurgi være nødvendig.

• Fusjonskirurgi: Dette innebærer at kirurgen stabiliserer ryggvirvlene ved å koble dem sammen, ofte ved hjelp av skruer og metallstaver. Benvev kan også transplanteres for å fremme fusjon, der de tilstøtende virvlene vokser sammen til én monolittisk enhet. Denne prosedyren er mer omfattende og innebærer en lengre rekonvalesensperiode enn minimalt invasive alternativer.

Utøvere involvert i behandlingen av kompresjonsbrudd

Behandlingen av kompresjonsbrudd involverer et tverrfaglig team av helsepersonell i Norge.

• Lege (Spesialist i ortopedi, nevrokirurgi eller generell kirurgi): En lege er sentral i diagnostisering og valg av behandlingsstrategi. Spesialister innen ortopedi (muskel- og skjelettsykdommer) og nevrokirurgi (sykdommer i hjerne og ryggmarg) er ofte involvert i vurdering og behandling av mer komplekse brudd eller brudd som påvirker nervesystemet. Hovedformålet til legen er å sette diagnosen, vurdere alvorlighetsgraden og foreslå en behandlingsplan, enten det er konservativ, invasiv eller kirurgisk.

• Fysioterapeut: Fysioterapeuten er nøkkelen til rehabilitering. Fysioterapeuter har bred kompetanse innen bevegelse og funksjon. De vil utvikle et individuelt tilpasset treningsprogram som fokuserer på smertehåndtering, styrking av muskler, forbedring av holdning og funksjonell trening for å hjelpe pasienten tilbake til et aktivt liv. De vil også gi veiledning om ergonomi og ryggvennlige arbeidsmetoder.

• Radiolog: Radiologen er legen som tolker bildediagnostiske undersøkelser som røntgen, CT og MR. Deres ekspertise er avgjørende for å få en nøyaktig diagnose og forstå omfanget av skaden.

• Sykepleier: Sykepleiere er involvert i pasientomsorgen gjennom hele behandlingsløpet, enten det dreier seg om sårstell etter en operasjon, administrering av medisiner, eller å gi pasienten emosjonell støtte og informasjon. Spesialistsykepleiere innen kirurgi eller ortopedi kan ha ytterligere kompetanse.

• Ergoterapeut: Selv om fysioterapeuter ofte er mer sentrale i den initiale rehabiliteringen, kan ergoterapeuter spille en rolle i å hjelpe pasienter med å tilpasse hjemmemiljøet eller arbeidsplassen for å kompensere for eventuelle funksjonstap og for å fasilitere deltakelse i daglige aktiviteter. De kan også hjelpe med å finne alternative måter å utføre spesifikke oppgaver på.

• Farmasøyt: Farmasøyter kan veilede pasienter om riktig bruk av smertestillende medisiner og andre typer legemidler foreskrevet av legen, og informere om mulige bivirkninger og interaksjoner.

Ryggskiveprolaps i brystryggen

Ryggskiveprolaps, ofte bare kalt prolaps, er en tilstand hvor den myke kjernen i en mellomvirvelskive presses ut gjennom bindevævet og potensielt kan trykke på nerverøtter eller ryggmargen. Mens prolaps er mest vanlig i korsryggen og nakken, kan det også forekomme i brystryggen, selv om det er sjeldnere der.

Årsaker til ryggskiveprolaps i brystryggen

Ryggskiveprolaps oppstår når mellomvirvelskiven utsettes for betydelig stress, over tid eller gjennom en akutt hendelse. Dette kan føre til at det fibrøse ytre laget av skiven sprekker, slik at den mykere, geléaktige kjernen kan bule ut eller lekke ut.

• Aldring: Mellomvirvelskivene mister gradvis væskeinnhold og blir mindre elastiske med alderen. Dette gjør dem mer sårbare for skade. Fra rundt 30-årsalderen begynner de degenerative forandringene i skivene, og risikoen for prolaps øker derfor med alderen, selv om det kan forekomme hos yngre individer.

• Traumer og Belastning: Plutselige, kraftige belastninger på ryggen, som tunge løft med feil teknikk, eller traumer fra fall eller idrettsskader, kan føre til et akutt prolaps. Gjennomgående, ugunstig belastning over tid, som dårlig holdning ved langvarig sitting eller stående arbeid, kan også bidra til gradvis slitasje og svekkelse av skiven, noe som øker risikoen.

• Genetiske faktorer: Det er en viss genetisk disposisjon for ryggskiveprolaps. Noen individer kan arve en tendens til svakere bindevev eller en mer sårbar ryggvirvelstruktur.

• Livsstil: Røyking er en kjent risikofaktor, da det reduserer blodtilførselen til skivene og bremser kroppens reparasjonsevne. Overvekt gir økt belastning på ryggraden. Mangel på mosjon og svak kjernemuskulatur kan også bidra til at ryggen blir mindre motstandsdyktig mot belastning.

Symptomer på ryggskiveprolaps i brystryggen

Symptomene på et prolaps i brystryggen kan være mer varierte enn ved prolaps i andre deler av ryggen, delvis på grunn av ryggens relative stivhet og den tette strukturen i brystkassen.

• Lokal smerte: En av de mest fremtredende symptomene er smerte i brystryggen. Denne smerten kan være skarp og vedvarende, og kan forverres ved hoste, nysing, eller ved visse bevegelser som for eksempel å bøye seg fremover eller vri overkroppen.

• Strålende smerte (radikulopati): Hvis prolapsen trykker på en nerverot, kan det forårsake smerte som stråler ut. I brystryggen kan denne smerten følge et bånd rundt brystkassen, langs en ribbein. Dette kan feilaktig mistenkes å være problemer med hjerte eller lunger, spesielt hvis smerten er intens. Smerten kan også kjennes i mageområdet.

• Nevrologiske symptomer: Avhengig av hvor prolapsen sitter og hvor mye press den utøver, kan det oppstå ulike nevrologiske symptomer. Dette kan inkludere:
• Nummenhet eller prikking: I områder av kroppen som forsynes av den berørte nerveroten, typisk i brystet, magen eller, sjeldnere, i armene.
• Muskelsvakhet: Svakhet i muskler som forsynes av den komprimerte nerven. Dette kan påvirke bevegelighet og funksjon.
• Sensoriske endringer: Endret følelse i huden, som økt følsomhet for berøring (hyperestesi) eller redusert følelse.

• Problemer med tarm- eller blærefunksjon (sjelden, men alvorlig): I svært sjeldne tilfeller, spesielt ved store prolaps som trykker betydelig på ryggmargen (en tilstand kalt cauda equina-syndrom, men relevant også for ryggmargen i brystregionen), kan det oppstå problemer med kontrollen over tarm og blære. Dette er en medisinsk akuttilstand som krever øyeblikkelig legehjelp.

Diagnostisering av ryggskiveprolaps

Diagnostisering av ryggskiveprolaps i brystryggen følger en etablert prosedyre som involverer innsamling av viktig informasjon om pasientens tilstand.

• Sykehistorie: Legen vil detaljert innhente informasjon om dine symptomer, inkludert omfanget og varigheten av smerten, hvilke aktiviteter som lindrer eller forverrer den, og eventuelle andre plager du måtte ha. Spørsmål om tidligere ryggproblemer, traumer, og livsstil er også relevante.

• Fysisk undersøkelse: Legen vil utføre en grundig undersøkelse for å vurdere smerteområder, bevegelighet i ryggen, muskelstyrke, reflekser og sensibilitet i ulike deler av kroppen. Dette hjelper til med å identifisere hvilke nerver som eventuelt er påvirket.

• Bildediagnostikk: For å bekrefte diagnosen og vurdere omfanget av prolapsen, er bildediagnostikk avgjørende.

• MR-skanning (magnetresonanstomografi): Dette er den mest nøyaktige metoden for å diagnostisere ryggskiveprolaps. MR gir detaljerte bilder av bløtvev, inkludert mellomvirvelskivene, nerverøtter og ryggmargen. Det kan tydelig visualisere en utbuling eller lekkasje av skivemateriale og vise om det utøves trykk på nervevev. MR er spesielt viktig i brystryggen da det kan skille et prolaps fra andre årsaker til smerter i dette området.

• CT-skanning (computertomografi): Kan også brukes, spesielt hvis MR ikke er tilgjengelig eller kontraindisert, eller for å vurdere beinvevet i ryggvirvlene mer detaljert. CT kan vise betydelige prolaps, men er mindre sensitiv for å visualisere nerverøtter og ryggmarg enn MR.

• Røntgen: Røntgenundersøkelser er primært nyttige for å vurdere beinvev og kan identifisere degenerative forandringer eller andre tilstander som kan forårsake ryggsmerter. Røntgen kan ikke direkte påvise et prolaps, men kan gi indikasjoner på problemer i ryggvirvlene.

Behandlingsmetoder for ryggskiveprolaps i brystryggen

Behandlingen av ryggskiveprolaps i brystryggen sikter mot å redusere smerte, dempe betennelse, og gjenopprette funksjon. Tilnærmingen er ofte lik den som brukes for prolaps andre steder, men med spesielle hensyn til lokaliseringen.

Konservativ behandling

Den overveldende majoriteten av ryggskiveprolapser, også i brystryggen, blir bedre med konservativ behandling.

• Smertelindring og betennelsesdemping:
• Medikamenter: Reseptfrie smertestillende som paracetamol og NSAIDs (f.eks. ibuprofen) er ofte førstevalget. Ved sterkere smerter og betennelse kan legen foreskrive sterkere reseptbelagte medisiner, inkludert muskelavslappende midler, eller kortikosteroider, noen ganger som injeksjoner.
• Kortikosteroidinjeksjoner: Injeksjoner med kortikosteroider (steroider) og lokalbedøvelse kan gis i nærheten av den berørte nerveroten eller ryggmargen. Dette kan gi effektiv og rask smertelindring ved å redusere betennelse rundt nerven.

• Aktiv hvile og gradvis mobilisering: Totale sengeleie frarådes. Det anbefales å opprettholde aktivitet innenfor smertegrensen. Forsiktig bevegelse hjelper til med å opprettholde fleksibilitet og forhindre ytterligere stivhet og svekkelse av muskulatur.

• Fysioterapi: En fysioterapeut er avgjørende. De vil guide deg gjennom et skreddersydd treningsprogram som ofte inkluderer:
• Bevegelighetsøvelser: Forsiktige øvelser for å opprettholde og gradvis forbedre ryggens bevegelighet.
• Styrketrening: Fokus på kjernemuskulaturen (mage og rygg) for å stabilisere ryggraden.
• Holdningskorreksjon: Instruksjon i hvordan man opprettholder en god holdning under ulike aktiviteter som sitting, ståing og løfting.
• Manuelle teknikker: Fysioterapeuten kan benytte seg av ulike manuelle teknikker for å løsne opp stram muskulatur og forbedre leddfunksjonen, noe som kan lindre smerte.

Minimalt invasive prosedyrer

Hvis konservativ behandling ikke gir tilstrekkelig smertelindring, kan minimalt invasive prosedyrer vurderes.

• Epidural steroidinjeksjon: Dette er den vanligste prosedyren. Et tynt rør (epidural kateter) føres inn i rommet rundt ryggmargen (epiduralrommet) nær det berørte nivået, og en dose betennelsesdempende medisin administreres. Dette kan effektivt redusere symptomene for mange pasienter.

Kirurgi

Kirurgi for ryggskiveprolaps i brystryggen er sjelden og reserveres for tilfeller der konservativ behandling ikke har gitt tilstrekkelig bedring, eller der det foreligger alvorlige nevrologiske symptomer som progredierende svakhet, eller problemer med tarm- eller blærefunksjon.

• Diskektomi: Dette er en operasjon hvor den delen av mellomvirvelskiven som buler ut og forårsaker trykket på nerven, fjernes. Dette kan gjøres ved åpen kirurgi eller i noen tilfeller minimalt invasivt.

• Laminaektomi/Laminektomi: En del av ryggvirvelbuen (lamina), som kan bidra til trykk på nerverøtter eller ryggmarg, fjernes for å skape mer plass.

Utøvere involvert i behandlingen av ryggskiveprolaps

Et bredt spekter av helseprofesjonelle i Norge er utdannet til å diagnostisere og behandle ryggskiveprolaps.

• Lege (Spesialist i nevrokirurgi, ortopedi, eller generell kirurgi): Legens rolle er sentral. Som nevnt, ernevrokirurger og ortopeder ofte involvert i diagnostisering og behandling av prolaps, spesielt når kirurgi eller injeksjonsbehandling er aktuelt. En fastlege kan være det første kontaktpunktet for mange, og vil henvise til spesialist ved behov.

• Fysioterapeut: Som ved kompresjonsbrudd, er fysioterapeuten en hjørnestein i rehabiliteringen. Deres ekspertise er å hjelpe pasienter med å styrke kroppen, forbedre holdningen, og lære seg ryggvennlige bevegelsesmønstre gjennom et individuelt tilpasset treningsprogram.

• Radiolog: Essensiell for tolkning av MR- og CT-skanninger som er avgjørende for å stille diagnosen ryggskiveprolaps.

• Kiropraktor: Kiropraktorer er autoriserte helsepersonell som diagnostiserer og behandler plager i bevegelsesapparatet, inkludert rygglidelser. Mange kiropraktorer bruker manuelle behandlingsmetoder, som manipulasjon og mobilisering av ledd, samt øvelsesveiledning og rådgivning. De kan være et godt alternativ for pasienter som søker ikke-kirurgisk behandling for ryggsmerter, inkludert symptomer som kan være relatert til ryggskiveprolaps, selv om de ikke kan utføre kirurgi eller ordinere medikamenter utover reseptfrie.

• Naprapat: Naprapater fokuserer på diagnostisering og behandling av smertetilstander i bevegelsesapparatet, spesielt muskel- og skjelettsmerter. Behandlingen inkluderer ofte manuelle teknikker som massasje, tøyning og mobilisering, samt treningsterapi. De kan bidra til smertelindring og forbedring av funksjon. I Norge er naprapater ikke en autorisert yrkesgruppe i samme grad som leger og fysioterapeuter, men de kan tilby behandling basert på sine utdanningsrettede kvalifikasjoner.

• Sykepleier: Spesielt innen spesialisthelsetjenesten, spiller sykepleiere en viktig rolle i oppfølging av pasienter som har gjennomgått kirurgi eller er i behandling med injeksjoner, samt generell pasientinformasjon og støtte.

Spinal stenose i brystryggen

Spinal stenose er en tilstand karakterisert ved en unormal innsnevring av spinalkanalen, der ryggmargen og nerverøttene befinner seg. Mens spinal stenose oftest forekommer i korsryggen, kan det også oppstå i brystryggen, noe som kan føre til smerte og nevrologiske symptomer.

Årsaker til spinal stenose i brystryggen

Årsakene til spinal stenose er primært degenerative, det vil si de skyldes aldersrelaterte forandringer i og rundt ryggsøylen.

• Aldring og degenerative endringer: Som en naturlig del av aldringsprosessen kan det oppstå slitasje i ryggvirvlene, mellomvirvelskivene og leddene i ryggraden. Dette kan føre til:
• Skiveprolaps og utbuling: Mellomvirvelskivene kan tørke ut og miste høyde, noe som kan føre til at det dannes utbulinger (bulging) eller prolaps. Disse kan presse inn mot spinalkanalen og redusere dens diameter.
• Artrose i facetleddene: Leddene mellom ryggvirvlene (facetleddene) kan bli betente og fortykkede, noe som kan stikke inn i spinalkanalen.
• Benpåleiringer (osteofytter): Som et resultat av artrose kan det dannes benpåleiringer langs kantene av ryggvirvlene. Disse kan utgjøre en barriere for spinalkanalen.
• Fortykkelse av ligamenter: Ligamentene som støtter ryggsøylen, spesielt ligamentum flavum, kan fortykkes og miste elastisitet med alderen. Dette fortykkede vevet kan også redusere plassen i spinalkanalen.

• Medisinske tilstander: Enkelte medisinske tilstander kan øke risikoen for spinal stenose eller bidra til tidlig utvikling av degenerative forandringer. Eksempler inkluderer ankyloserende spondylitt (Bekhterevs sykdom) og andre typer inflammatoriske ryggsykdommer.

• Traumer: Tidligere skader eller brudd i ryggvirvlene kan føre til deformasjoner som over tid kan forårsake innsnevring av spinalkanalen.

• Strukturelle deformiteter: Medfødte eller ervervede deformiteter i ryggraden, som skoliose (en sideveis krumning av ryggraden) eller kyfose (en overdreven krumning fremover i brystryggen), kan også bidra til en trang spinalkanal.

Symptomer på spinal stenose i brystryggen

Symptomene på spinal stenose i brystryggen er ofte relatert til trykk på ryggmargen og nerverøtter, og kan utvikle seg gradvis.

• Smerte: Pasieter kan oppleve smerter i midten eller øvre del av ryggen. Smerten kan være diffus og variere i intensitet, og kan forverres ved aktivitet og bedres ved hvile.

• Claudicatio spinalis (ryggrelatert smerte ved gange): Dette er et klassisk symptom. Når man står eller går, kan symptomene forverres, mens når man sitter eller bøyer seg fremover, lindres symptomene. Dette skyldes at disse bevegelsene øker plassen i spinalkanalen. I brystryggen kan dette manifestere seg som en følelse av stramhet eller smerte i brystet, magen eller ryggen som utløses av aktivitet.

• Nevrologiske symptomer: Trykk på ryggmargen og nerverøtter kan forårsake en rekke nevrologiske plager:
• Nummenhet, prikking eller svakhet: Spesielt i bena, men også i underkroppen generelt. Følelsen av «trøtte» eller «tunge» ben, eller en følelse av at beina «svikter», er vanlig.
• Balansvansker: Redusert følelse i bena kan påvirke balansen, noe som øker risikoen for fall.
• Problemer med blære- og tarmfunksjon: I mer alvorlige tilfeller kan en innsnevret spinalkanal forårsake problemer med kontrollen over blære og tarm, som inkontinens eller vannlatingsvansker. Dette er et alvorlig tegn som krever umiddelbar legehjelp.

Diagnostisering av spinal stenose

Diagnostiseringen av spinal stenose er en kombinasjon av klinisk vurdering og spesifikke bildediagnostiske metoder.

• Sykehistorie: Legen vil innhente en detaljert sykehistorie, med fokus på dine symptomer, hvordan de har utviklet seg over tid, hvilke aktiviteter som lindrer eller forverrer dem, og eventuelle andre medisinske tilstander du måtte ha.

• Fysisk undersøkelse: Undersøkelsen vil vurdere dine:
• Holdning og gange: Legen vil observere ganglaget ditt og hvordan du står og beveger deg.
• Nevrologisk funksjon: Tester for muskelstyrke, reflekser, sensitivitet og balanse utføres for å identifisere eventuelle påvirkninger på nervesystemet.

• Bildediagnostikk: Dette er avgjørende for å fastslå diagnosen og omfanget av innsnevringen.
• MR-skanning (magnetresonanstomografi): MR er gullstandarden for diagnostisering av spinal stenose. Den gir detaljerte bilder av spinalkanalen, ryggmargen, nerverøtter og omkringliggende vev. MR kan nøyaktig vise graden av innsnevring, årsakene til innsnevringen (som skiveprolaps, fortykkede leddbånd, beinpåleiringer), og om det er trykk på ryggmargen eller nerverøtter.
• CT-skanning (computertomografi): Kan supplere MR, spesielt for å vurdere beinvevet mer detaljert og identifisere benpåleiringer som kan bidra til innsnevring.
• Røntgen: Røntgen kan vise degenerativ slitasje, skoliose, eller deformiteter, men kan ikke direkte påvise selve innsnevringen av spinalkanalen på samme måte som MR eller CT.

Behandlingsmetoder for spinal stenose i brystryggen

Behandlingen av spinal stenose i brystryggen tar sikte på å lindre symptomer, forbedre funksjon og hindre videre forverring. Tilnærmingen er ofte gradvis, fra konservative metoder til kirurgi.

Konservativ behandling

Konservativ behandling er ofte førstevalget og kan være effektiv for å håndtere symptomene.

• Medikamentell behandling:
• Smertestillende: Paracetamol og NSAIDs kan hjelpe med å lindre smerte.
• Nevropatiske medikamenter: Medisiner som gabapentin eller pregabalin kan foreskrives for å behandle nerve-relatert smerte som nummenhet og prikking.
• Muskelavslappende stoffer: Kan være nyttige ved muskelspasmer forårsaket av irritasjon i ryggen.

• Fysioterapi: En fysioterapeut spiller en viktig rolle i håndtering av spinal stenose. Behandlingen fokuserer på:
• Øvelser for styrke og stabilitet: Trening av kjernemuskulaturen, ryggmuskulaturen og musklene i bekkenet er avgjørende for å støtte ryggsøylen og avlaste nervevev.
• Bevegelighetsøvelser: Forsiktige øvelser for å opprettholde og gradvis forbedre bevegeligheten i ryggen, samt bekken og hofter.
• Holdningskorreksjon og ergonomisk rådgivning: Instruksjon i hvordan man opprettholder en god holdning, spesielt ved sitting og stående, og hvordan man utfører dagligdagse aktiviteter på en ryggvennlig måte for å redusere presset på spinalkanalen. En teknikk som ofte fremheves er å holde ryggen relativt rett eller lett flektert under aktivitet.

• Epidural steroidinjeksjon: Injeksjon av kortikosteroider rundt nerverøttene kan bidra til å redusere betennelse og lindre smerte, spesielt hvis symptomene er primært nerve-relaterte. Dette kan gi en tidsbegrenset bedring og gi mulighet for mer effektiv fysioterapi.

Kirurgi

Kirurgi for spinal stenose er vanligvis reservert for pasienter med betydelige og plagsomme symptomer som ikke har respondert tilfredsstillende på konservativ behandling, eller der det foreligger alvorlige progressive nevrologiske symptomer. Målet med operasjonen er å dekomprimere (frigjøre trykk fra) ryggmargen og nerverøttene.

• Laminektomi/DeKompresjonskirurgi: Dette er den vanligste formen for kirurgi. Kirurgen fjerner en del av ryggvirvelbuen (lamina) som bidrar til innsnevringen. Dette skaper mer plass for ryggmargen og nerverøttene. I noen tilfeller kan det være nødvendig å fjerne deler av fortykkede leddbånd og benpåleiringer i tillegg.

• Fusjon: Hvis det er instabilitet i ryggen som følge av dekompresjonskirurgien, eller hvis det foreligger en ustabil skive, kan det være nødvendig å stabilisere ryggvirvlene ved å fusjonere dem sammen. Dette gjøres vanligvis ved hjelp av skruer, staver og eventuelt benmateriale. Fusjon innebærer at to eller flere ryggvirvler vokser sammen til én enhet, noe som begrenser bevegelsen i dette segmentet av ryggraden.

Utøvere involvert i behandlingen av spinal stenose

Flere profesjonelle grupper er involvert i diagnosen og behandlingen av spinal stenose.

• Lege (Spesialist i nevrokirurgi, ortopedi, eller nevrologi): Nevrokirurger og ortopeder er de primære kirurgiske spesialistene som utfører kirurgi for spinal stenose. Nevrologer kan bidra med diagnostisering av nevrologiske symptomer og vurdering av ryggmargens funksjon. Fastlegen spiller en viktig rolle i den innledende utredningen og henvisning til spesialist.

• Fysioterapeut: Fysioterapeutens rolle er vital, både som en del av den konservative behandlingen og som en viktig ressurs i rehabiliteringen etter kirurgi. De vil fokusere på å optimalisere muskelstyrke, holdning og funksjon for å hjelpe pasienten tilbake til et aktivt liv.

• Radiolog: Essensiell for nøyaktig tolkning av MR- og CT-skanninger, som er avgjørende for å visualisere graden av stenose og dens årsak.

• Spesialsykepleier: I spesialisthelsetjenesten kan spesialsykepleiere bidra med informasjon, oppfølging og omsorg for pasienter med spinal stenose, spesielt de som gjennomgår kirurgi.

• Rehabiliteringsleder/Fysioterapeut med spesialkompetanse: I mer komplekse tilfeller kan tverrfaglige rehabiliteringsteam, ofte ledet av en fysioterapeut med spesialkompetanse, involveres for å gi en helhetlig tilnærming til pasientens rehabilitering.

Skoliose i brystryggen

Skoliose er en tilstand hvor ryggraden har en sideveis kurve, som ofte ser ut som en «S»- eller «C»-form når man ser ryggraden fra baksiden. Brystryggen er et vanlig sted for skoliose, spesielt juvenil idiopatisk skoliose som utvikler seg i barne- og ungdomsårene.

Typer og årsaker til skoliose

Skoliose kan deles inn i flere kategorier basert på årsak.

• Idiopatisk skoliose: Dette er den vanligste formen for skoliose (ca. 80% av tilfellene) og betyr at årsaken er ukjent. Den deles videre inn basert på alder:
• Infantil idiopatisk skoliose: Oppstår før fylte 3 år.
• Juvenil idiopatisk skoliose: Oppstår mellom 3 og 10 år og er den hyppigste typen, og rammer ofte jenter i prepuberteten. Er ofte merkbar i brystryggen.
• Adolescent idiopatisk skoliose: Oppstår etter 10 års alder og frem til slutten av vekstperioden. Dette er den vanligste formen som blir diagnostisert i puberteten.

• Medfødt skoliose: Skyldes en misdannelse av ryggvirvlene under fosterutviklingen, for eksempel halveringsvirvler eller manglende fusjon av virvler.

• Nevromuskulær skoliose: Oppstår som følge av sykdommer som påvirker nervesystemet eller musklene, som cerebral parese, ryggmargsbrokk (spina bifida) eller muskeldystrofi. Slike tilstander kan føre til ujevn muskeltone som drar i ryggraden.

• Degenerativ skoliose: Utvikles hos voksne som følge av aldersrelaterte endringer i ryggvirvlene og mellomvirvelskivene, ofte relatert til artrose.

Symptomer på skoliose i brystryggen

Symptomene på skoliose kan variere betydelig avhengig av alvorlighetsgraden av kurven og hvor den er lokalisert. I brystryggen kan dette inkludere:

• Synlig skjevhet:
• Skulderbladene: Det ene skulderbladet kan være høyere enn det andre, eller virke mer fremstående.
• Midje: Midjen kan være asymmetrisk, med en side dypere enn den andre.
• Hode/nakke: Hodet kan virke sentrert over bekkenet, selv om ryggraden er skjev.
• Ribbeins: Ved en kurve i brystryggen kan det ene side av ribbeina bule ut mer enn det andre, noe som kalles en «ribbebue» eller «kyfose» forverring.

• Asymmetri i overkroppen: En skulder kan virke høyere enn den andre.

• Ryggsmerter: Selv om skoliose ikke alltid forårsaker smerte, spesielt hos unge, kan moderate eller alvorlige kurver, spesielt ved voksne, gi smerter i ryggen. Smerten kan være forårsaket av muskulær ubalanse, belastning på ledd og skiver, eller trykk på nerver.

• Påvirkning av lungefunksjon (ved alvorlige kurver): Hvis skoliosen er alvorlig og påvirker brystkassen betydelig, kan det begrense lungenes evne til å utvide seg helt. Dette kan føre til pustevansker, spesielt ved anstrengelse. Dette er imidlertid sjeldent og ses ved kurver over 50-60 grader.

Diagnostisering av skoliose

Diagnostisering av skoliose er en prosess som involverer klinisk undersøkelse og radiologisk vurdering.

• Fysisk undersøkelse:
• Adam’s foroverbøyningstest: Pasienten blir bedt om å bøye seg forover med fingrene pekende mot gulvet. Legen observerer om en side av ryggen buler ut (kalt en «ribbebue» eller «kostohumeral svai»). Dette er et viktig tegn på skoliose.
• Måling av kurvens størrelse: Kurvens størrelse måles i grader, kalt Cobb-vinkelen, basert på røntgenbilder.
• Observere holdning og symmetri: Legen vurderer balanse i skuldre, hofte, og symmetri i overkroppen.

• Bildediagnostikk:
• Røntgen: En komplett røntgenundersøkelse av ryggraden, fra nakke til bekken, er standard for å diagnostisere skoliose. Dette gjør det mulig å måle Cobb-vinkelen og vurdere alvorlighetsgraden av kurven, samt å utelukke andre årsaker til ryggdeformitet, som tumores eller medfødte anomalier.
• MR-skanning: Kan være nødvendig dersom det er mistanke om at skoliosen er forårsaket av en underliggende nevrologisk tilstand (som ryggmargsbrokk eller nervecyster) eller en tumor. MR kan visualisere ryggmargen og nerverøtter, samt bløtvev, og gi en mer detaljert vurdering av disse strukturene.

Behandlingsmetoder for skoliose i brystryggen

Behandlingen av skoliose avhenger av flere faktorer, inkludert alder, graden av kurve, kurvens lokalisering, og om pasienten fortsatt er i vekst.

Observasjon

For milde kurver (under 20-25 grader) hos barn og unge som fortsatt vokser, er observasjon ofte den beste tilnærmingen.

• Regelmessige kontroller: Pasienten følges opp med jevnlige undersøkelser og røntgenbilder (vanligvis hver 6.-12. måned) for å overvåke om kurven progredierer.

Korsettbehandling

Dette er den primære behandlingen for å hindre progresjon av moderate kurver (25-45 grader) hos barn og unge som fortsatt vokser. Effektiviteten av korsettbehandling er basert på å legge et korrigerende trykk på ryggraden for å motvirke at kurven blir større under vekst.

• Individuelt tilpasset korsett: Et spesialdesignet korsett, ofte basert på 3D-målinger av pasientens kropp, brukes. Korsettet er vanligvis laget av plast og designet for å gi støtte og korreksjon.
• Bruksmønster: Korsettet må brukes konsekvent, ofte 18-23 timer i døgnet, for å være effektivt. Varigheten er typisk frem til veksten er avsluttet.

Kirurgi

Kirurgi vurderes vanligvis for mer alvorlige kurver (over 45-50 grader) eller når kurven progredierer til tross for korsettbehandling. Målet med kirurgien er å rette opp kurven så mye som mulig og stabilisere ryggraden for å forhindre videre progresjon.

• Ryggvirvel Fusjon: Dette er den vanligste kirurgiske metoden. Kirurgen retter opp ryggraden og fester ryggvirvlene sammen, ofte ved hjelp av metallstaver, skruer og benmateriale. Denne prosedyren gjør at de involverte virvlene vokser sammen til en solid enhet.

• Moderne kirurgiske teknikker: Det finnes også nyere teknikker som for eksempel vertebra body tethering som kan være et alternativ for visse pasienter, spesielt der man ønsker å bevare mer av ryggradens bevegelighet. Forskning pågår kontinuerlig for å utvikle mer skånsomme operasjonsmetoder.

Trening og Rehabilitering

Selv om trening alene sjeldent korrigerer en skoliose, kan det spille en viktig rolle.

• Fysioterapi: Fysioterapeuter kan veilede i spesifikke øvelser som styrker kjernemuskulaturen og musklene rundt ryggen, noe som kan bidra til å forbedre holdning, redusere smerte og gi bedre støtte til ryggraden. Spesialiserte skolioseøvelser, som for eksempel Schroth-metoden, fokuserer på tredimensjonal korreksjon av ryggradskurven og styrking av stabiliserende muskler.

Utøvere involvert i behandlingen av skoliose

Behandling av skoliose i Norge involverer et tett samarbeid mellom flere spesialister.

• Lege (Spesialist i ortopedi): Ortopedene er spesialister på skjelettsykdommer og deformiteter, og har hovedansvaret for diagnostisering og behandling av skoliose. De vurderer alvorlighetsgraden av kurven, følger opp pasientens vekst, og bestemmer behovet for korsettbehandling eller kirurgi.

• Fysioterapeut: Fysioterapeuter spiller en viktig rolle i oppfølgingen av pasienter med skoliose, både de som er under observasjon, de som bruker korsett, og etter kirurgi. De vil utvikle tilpassede treningsprogrammer for å styrke muskulaturen, forbedre holdningen, og håndtere eventuelle smerter. Mange fysioterapeuter har spesialkompetanse innen spesifikke skolioseøvelser.

• Ortopediingeniør/Ortopediingeniørtekniker: Disse fagpersonene er ansvarlige for design, tilpasning og produksjon av korsetter. De arbeider tett med ortopeden og fysioterapeuten for å sikre at korsettet sitter riktig og gir optimal korreksjon.

• Radiolog: Tolker røntgenbilder som er avgjørende for å måle kurvens størrelse og vurdere progresjon.

• Psykolog/Psykososialt team: Spesielt ved progressive eller alvorlige tilfeller av skoliose, kan pasienter og deres familier ha behov for psykososial støtte. Et team kan bidra med rådgivning rundt kroppsbildeproblematikk og mestringsstrategier.

Muskel- og skjelettrelaterte smerter i brystryggen

Muskel- og skjelettrelaterte smerter er en svært vanlig årsak til plager i brystryggen. Disse smertene kan skyldes en rekke faktorer knyttet til musklene, leddene og bløtvevet i området.

Årsaker til muskel- og skjelettrelaterte smerter

Ofte er det en kombinasjon av faktorer som ligger til grunn for disse smertene.

• Overbelastning og anstrengelse: Intensiv eller uvanlig fysisk aktivitet, eller gjentatte bevegelser, kan føre til at musklene blir strukket for mye eller får små rifter. Dette kan resultere i muskelømhet, stivhet og smerte.

• Dårlig holdning: Langvarig inaktivitet i en dårlig eller uergonomisk stilling, som for eksempel ved arbeid ved PC eller mye tid i sofaen, kan føre til at musklene i brystryggen blir stramme eller svake. Mangel på støtte fra kjernemuskulaturen gjør ryggraden mer sårbar for belastning.

• Muskelubalanse: En ubalanse mellom styrken i ulike muskelgrupper kan føre til at noen muskler blir overarbeidet mens andre blir underaktive. For eksempel kan svake magemuskler føre til at korsryggen kompenserer ved å overbelaste muskulaturen i brystryggen.

• Traumer og akutte skader: Et slag mot ryggen, et fall, eller en plutselig vridning kan forårsake akutte muskelskader, forstuing av leddbånd, eller andre bløtvevsskader som gir smerter.

• Stress og psykologisk påvirkning: Stress, angst og depresjon kan forsterke smerteopplevelsen og føre til økt muskelspenning, spesielt i skuldre og nakke, som ofte projiseres eller påvirker brystryggen.

• Inflammasjon: Tilstander som for eksempel costochondritis (betennelse i leddet mellom ribbein og brystben) kan gi smerter som oppleves i brystryggen.

• Reumatiske sykdommer: Som nevnt under spinal stenose, kan inflammatoriske leddsykdommer som ankyloserende spondylitt også forårsake smerte og stivhet i brystryggen.

Symptomer på muskel- og skjelettrelaterte smerter

Symptomene er ofte karakterisert av lokal smerte og stivhet.

• Skarpe eller verkende smerter: Smerten kan variere fra en skarp, piercing smerte til en mer dump og verkende smerte.
• Stivhet: Spesielt om morgenen eller etter å ha sittet stille lenge.
• Ømhet: Området kan være smertefullt ved berøring.
• Redusert bevegelighet: Smerten kan gjøre det vanskelig å bevege ryggen fullt ut, spesielt ved rotasjon eller sidebøyning.
• Strålende smerte (mindre vanlig): Selv om det er mindre vanlig for ren muskel- og skjelettrelatert smerte, kan irritasjon av nerverøtter fra stram muskulatur eller en prolaps gi strålende smerter, ofte mer diffust enn ved en klar nervekompresjon.

Diagnostisering av muskel- og skjelettrelaterte smerter

Diagnostiseringen er ofte basert på en grundig klinisk vurdering.

• Sykehistorie: Legen vil spørre nøye om symptomene, når de startet, hva som utløser dem, hva som lindrer dem, og om det har vært skader eller endringer i livsstil.

• Fysisk undersøkelse: Legen vil systematisk undersøke:
• Palpasjon: Kjenne etter ømhet og spenninger i muskulaturen og rundt ryggvirvlene.
• Bevegelighetstest: Vurdere bevegelsesutslaget i ryggen, både aktivt og passivt.
• Muskelstyrke og testing av reflekser: For å utelukke nervepåvirkning.

• Bildediagnostikk (ofte ikke nødvendig i første omgang): For rene muskel- og skjelettrelaterte smerter uten tegn til alvorlig nervepåvirkning eller strukturelle endringer, er bildediagnostikk som røntgen, CT eller MR vanligvis ikke nødvendig i begynnelsen. Hvis symptomene er vedvarende, alvorlige, eller det er mistanke om mer alvorlige tilstander som prolaps eller kompresjonsbrudd, vil legen vurdere å rekvirere disse undersøkelsene.

Behandlingsmetoder for muskel- og skjelettrelaterte smerter

Stort sett kan disse smertene behandles effektivt med konservative metoder.

Selvbehandling og livsstilsendringer

Mange milde til moderate smerter kan lindres gjennom egne tiltak.

• Aktiv hvile: Beholde kroppen aktiv innenfor grensen av det som oppleves som smertefritt. Unngå total sengeleie.
• Ergonomisk tilpasning: Vurdere arbeidsplassen og dagligdagse aktiviteter for å sikre god holdning og redusere unødvendig belastning.
• Stressmestring: Teknikker for stressreduksjon kan være svært effektive.

Fysioterapi og manuell behandling

Dette er hjørnesteinene i behandlingen for mange.

• Fysioterapi: En fysioterapeut vil:
• Vurdere holdning og bevegelsesmønstre: Identifisere årsaker til smerten.
• Individuelt tilpasset treningsprogram: Fokus på styrking av kjernemuskulatur, ryggmuskler, og ergonomisk trening.
• Manuelle teknikker: Massasje, tøyning, mobilisering av ledd for å løsne opp stram muskulatur og forbedre leddfunksjonen.
• Undervisning og rådgivning: Lære pasienten å håndtere smerten selv, og forebygge tilbakefall.

• Kiropraktor og Naprapat: Som nevnt tidligere, kan disse utøverne tilby manuelle behandlinger som kan lindre smerte og forbedre funksjon. Deres tilnærming involverer ofte manipulasjon og mobilisering av ryggledd, samt øvelsesveiledning.

Medikamentell behandling

• Smertestillende: Reseptfrie legemidler som paracetamol og NSAIDs kan brukes for å lindre smerte og betennelse.
• Muskelavslappende midler: Kan skrives ut av lege ved betydelig muskelspenning eller spasmer.

Andre behandlingsformer

• Akupunktur: Noen opplever smertelindring ved akupunktur. Dette er en komplementær behandlingsform som stimulerer spesifikke punkter på kroppen.
• Varme- og kuldebehandling: Kan brukes for å lindre akutte smerter og redusere muskelspenninger.

Utøvere involvert i behandlingen av muskel- og skjelettrelaterte smerter

Et bredt spekter av helsepersonell kan hjelpe med disse plagene.

• Lege (Fastlege og spesialister): Fastlegen er ofte første kontaktpunktet. Ved behov kan legen henvise til spesialister som ortoped, nevrolog eller revmatolog, avhengig av mistenkt årsak. Legen kan også foreskrive medisiner og henvise til fysioterapi.

• Fysioterapeut: Er en av de viktigste fagpersonene for behandling av muskel- og skjelettrelaterte smerter. De har kompetanse innen diagnose, behandling og rehabilitering av disse plagene.

• Kiropraktor: Spesialisert på diagnostikk og behandling av rygg- og nakkeplager, samt andre muskel- og skjelettrelaterte tilstander, ofte gjennom manuelle metoder.

• Naprapat: Tilbyr en kombinasjon av manuelle teknikker og øvelsesbasert behandling for muskel- og skjelettrelaterte smerter.

• Terapeuter med spesialkompetanse innen manuell terapi eller muskelbehandling: Dette kan inkludere andre terapeuter med spesifikk utdanning innen dyptgående muskeltøyning, triggerpunktbehandling eller lignende.

• Lege i spesialisering i fysikalsk medisin og rehabilitering: Disse legene fokuserer på rehabilitering og funksjon, og kan være viktige i sammensatte tilfeller.

Denne oversikten gir et bilde av de mange tilstandene som kan påvirke brystryggen og de ulike behandlingsmulighetene som finnes. Det er viktig å huske at enhver person opplever smerte og sykdom ulikt, og at en individuell vurdering av helsepersonell er nødvendig for å finne den beste veien videre.