Økt følsomhet behandling

Økt følsomhet, ofte referert til som hypersensitivitet eller sensorisk prosesseringsforstyrrelse (SPD) når det påvirker funksjon, er en tilstand der enkeltpersoner opplever en forsterket reaksjon på stimuli fra omgivelsene. Dette kan omfatte sansene syn, hørsel, lukt, smak, berøring, samt indre kroppslige signaler og følelser. For de som lever med økt følsomhet, kan hverdagsstimuli som ellers ville vært ubetydelige, føles overveldende, distraherende eller til og med smertefulle. For å navigere i en verden som ikke alltid er tilpasset deres sensoriske profil, finnes det en rekke behandlinger og fagpersoner som kan tilby støtte.

Økt følsomhet manifesterer seg ulikt fra person til person. Det er ikke en sykdom, men snarere en ulik måte hjernen behandler sanseinntrykk på. Forestill deg at sanseapparatet er som et finjustert radioanlegg. Hos en person med økt følsomhet kan dette anlegget være innstilt på en høyere frekvens, der selv svake signaler blir sterke, mens andre signaler kanskje slippes igjennom uten tilstrekkelig styrke. Dette kan føre til en følelse av å være konstant «på» eller overveldet.

Ulike former for sanseprosessering

Økt følsomhet kan påvirke én eller flere sanser, og opplevelsene kan variere fra å være overrespektive (lett å bli overveldet) til underrespektive (trenger sterkere stimuli for å registrere noe).

Overrespektiv (Hypersensitivitet)

Dette er den vanligste formen for økt følsomhet. Sanseorganene reagerer kraftigere enn gjennomsnittet på stimuli.

• Visuell hypersensitivitet: Sterkt lys, blinkende lys, mange farger eller komplekse visuelle mønstre kan være plagsomt. En travel butikk med mange varer kan oppleves som et kakofoni av visuell informasjon.
• Auditiv hypersensitivitet: Vanlige lyder som trafikkstøy, prat i bakgrunnen, ventilasjonsanlegg eller til og med en klokkes tikking kan virke forsterket og ubehagelig. Store menneskemengder kan være en lydmessig tornado.
• Taktil hypersensitivitet: Visse tekstiler, merkelapper på klær, lett berøring eller til og med vinden mot huden kan føles irriterende, kløende eller til og med smertefullt. Å unngå visse klær eller å være kresen med hensyn til berøring er vanlig.
• Olfaktorisk hypersensitivitet: Sterke lukter som parfyme, matlukt, røyk eller rengjøringsmidler kan være overveldende og forårsake kvalme eller hodepine.
• Gustatorisk hypersensitivitet: Visse smaker, teksturer eller til og med temperaturen på mat kan være avvisende. Dette kan bidra til kresne spisere.
• Vestibulær hypersensitivitet: Svimmelhet eller ubehag ved bevegelse, som å bli sittende bak i en bil som svinger eller å være i store folkemengder som beveger seg, kan være utfordrende.
• Proprioceptiv hypersensitivitet: En forsterket oppfattelse av kroppens posisjon og bevegelse kan føre til en følelse av å være klønete eller å søke etter sterkere stimuli for å «kjenne» kroppen.

Underrespektiv (Hyposensitivitet)

Her kreves det sterkere stimuli for at hjernen skal registrere dem. Dette betyr ikke nødvendigvis at personen ikke opplever disse sansene, men at de trenger mer intensitet for å få en klar «signal».

• Visuell hyposensitivitet: Kan se ut til å overse visuelle detaljer eller å trenge sterkt lys for å se godt.
• Auditiv hyposensitivitet: Kan virke uoppmerksom på lyder, trenge at man gjentar seg, eller ikke ense faremomenter som et bilhorn.
• Taktil hyposensitivitet: Kan søke etter hard berøring, sterke trykk, eller kan virke upåvirket av smerte eller temperatur.
• Olfaktorisk hyposensitivitet: Kan ikke legge merke til sterke lukter som andre vil reagere på.
• Gustatorisk hyposensitivitet: Kan søke etter sterke smaker, eller spise mat med svært intense ingredienser.
• Vestibulær hyposensitivitet: Kan søke etter intens bevegelse, som å snurre rundt eller rutsje, for å få en følelse av balanse og bevegelse.
• Proprioceptiv hyposensitivitet: Kan søke etter dype trykk, klemmer, eller aktivitet som innebærer å dytte og dra, for å få en klar følelse av kroppens stilling.

Det er viktig å merke seg at disse kategoriene ikke er gjensidig utelukkende. En person kan være overrespektiv på noen sanser og underrespektiv på andre.

Årsaker til økt følsomhet

Økt følsomhet er ikke lenger betraktet som en sjelden tilstand, men som en normal variasjon i nevrologisk utvikling. Årsakene er komplekse og ofte multifaktorielle, og forskning pågår fortsatt. Noen faktorer som diskuteres inkluderer:

• Genetiske faktorer: Det er en viss arvelighet knyttet til økt følsomhet, noe som indikerer at genetikk spiller en rolle.
• Nevrologisk utvikling: Forskjeller i hvordan hjernen utvikler og organiserer nervebaner og synapser kan føre til ulik behandling av sanseinntrykk. Hjernen kan være mer sensitiv for sensorisk input, som en overfølsom server som lett blir overbelastet.
• Miljømessige faktorer: Tidlige opplevelser og eksponering for ulike stimuli under kritiske utviklingsperioder kan også bidra.
• Kobling til andre tilstander: Økt følsomhet kan forekomme sammen med andre tilstander som autisme, ADHD, Asperger syndrom, angstlidelser og traumer. Det er imidlertid viktig å understreke at økt følsomhet i seg selv ikke er en diagnose, men en egenskap som kan være til stede hos personer med og uten disse tilstandene.

Behandlingsstrategier for Økt Følsomhet

Behandlingen av økt følsomhet er ofte individualisert og sentrert rundt å hjelpe personen med å utvikle strategier for å håndtere og regulere sine sanseopplevelser bedre. Målet er ikke å «kurere» følsomheten, men å øke evnen til å fungere og trives i hverdagen. Behandlingstilnærmingen kan minne om å utstyre en person med et bedre kart og kompass for å navigere i et komplekst landskap.

Sensorisk Integrasjonsterapi (SI-terapi)

Denne terapiformen er en av de mest anerkjente og brukte metodene for å hjelpe personer med utfordringer knyttet til sanseprosessering.

Hvordan SI-terapi utføres

SI-terapi fokuserer på å forbedre kroppens evne til å registrere, organisere og respondere på sanseinformasjon fra omgivelsene og fra egen kropp. Terapien er ofte lekbasert og tilpasset personens alder og behov.

• Aktiviteter: Terapauter bruker spesielt utformede aktiviteter som gir kontrollert sensorisk input. Dette kan inkludere bruk av husker, sklier, baller av ulik størrelse og tekstur, tunge tepper, vektdyner, og ulike «sensoriske stasjoner» med materialer som sand, vann, slim eller tørrbønner.
• Målrettet input: Terapauten observerer nøye hvordan personen reagerer på ulike stimuli og tilpasser aktivitetene for å gi akkurat den typen input som kroppen trenger for å bli mer organisert. For en person som er overveldet av bevegelse, kan terapauten starte med rolige, forutsigbare bevegelser, mens en person som savner bevegelse kan tilbys mer stimulerende aktiviteter.
• Tilpasning: Terapien er ikke en standardisert liste over øvelser, men en dynamisk prosess der terapauten kontinuerlig vurderer personens respons og justerer tilnærmingen.
• Fokus på aktiv deltakelse: Personen oppfordres til aktiv deltakelse, og terapien etterstreber å være engasjerende og lystbetont. Målet er å skape positive erfaringer med ulike typer sanseinntrykk.

Hvem gir SI-terapi

Den primære faggruppen som gir sensorisk integrasjonsterapi er:

• Ergoterapeuter: Ergoterapeuter med spesialisering innenfor sensorisk integrasjon og sensorisk prosessering er de mest kvalifiserte til å utføre denne terapiformen. De har en grundig forståelse av hvordan kroppens sanser samhandler og hvordan de påvirker daglig funksjon. Ergoterapeuter er autoriserte helsepersonell i Norge og jobber ofte i helsevesenet, kommunale tjenester eller private praksiser.

Tilpasninger i Omgivelsene

En viktig del av å håndtere økt følsomhet innebærer å gjøre tilpasninger i personens umiddelbare omgivelser. Dette er som å bygge et mer stille og behagelig «lyttestudio» der man kan justere volumet på de ulike «sansene».

Miljømessige justeringer

Disse justeringene kan gjøres hjemme, på skolen, i barnehagen eller på arbeidsplassen:

• Redusere visuell støy: Dette kan innebære å organisere gjenstander ryddig, unngå rotete omgivelser, dempe belysning, bruke gardiner som filtrerer lyset, eller velge ensfargede overflater. Minimalistisk design kan være en stor hjelp.
• Dempe lyd: Bruke lyddempende materialer som tepper og gardiner, skru ned volumet på TV og radio, unngå unødvendig bakgrunnsstøy, og gi mulighet for å trekke seg tilbake til et stille rom. Ørepropper eller støydempende hodetelefoner kan være avgjørende i støyende omgivelser.
• Tilrettelegge for berøring: Velge klær med myke tekstiler og uten irriterende merkelapper. Unngå overflødige berøringer som ikke er ønsket. Tilrettelegge for «tyngre» berøring som kan virke beroligende hvis dette er et behov.
• Kontroll av lukt: Unngå sterke parfymer, duftlys eller sterkt luktende rengjøringsmidler. Sørge for god ventilasjon.
• Mat og drikke: Tilby mat med forskjellige teksturer og smaker, og la personen ha medvirkning til måltider.
• Struktur og forutsigbarhet: Mange med økt følsomhet trives med en forutsigbar rutine og klare forventninger, da dette reduserer usikkerhet og den emosjonelle belastningen.

Hvem bistår med miljøtilpasninger

Flere faggrupper kan bidra til å identifisere og implementere miljøtilpasninger:

• Ergoterapeuter: Som nevnt tidligere, er ergoterapeuter eksperter på å vurdere hvordan miljøet påvirker funksjon og velvære. De kan gi konkrete råd og veiledning for tilpasninger i hjemmet, barnehagen eller skolen.
• Pedagoger og lærere: Spesielt i skoler og barnehager kan pedagoger og lærere spille en nøkkelrolle i å tilrettelegge det faglige og sosiale miljøet for elever med økt følsomhet. De kan samarbeide med foreldre og ergoterapeuter.
• Foreldre og foresatte: Foreldre og foresatte er ofte de som best kjenner barnets behov og kan implementere mange av tilpasningene i hjemmet.

Psykoedukasjon og Strategitrening

Å forstå sin egen økte følsomhet er en viktig del av mestringsprosessen. Psykoedukasjon gir kunnskap, mens strategitrening gir verktøy.

Hvordan psykoedukasjon og strategitrening foregår

• Kunnskapsdeling: Forelesninger, brosjyrer, samtaler og gruppeundervisning som forklarer hva økt følsomhet er, hvordan det påvirker kroppen og sinnet, og hvilke utfordringer det kan medføre. Dette kan innebære å normalisere opplevelsene og bryte ned stigma.
• Identifisering av triggere: Hjelpe personen med å identifisere spesifikke situasjoner, stimuli eller omgivelser som utløser overveldende reaksjoner. Dette er som å lære å kjenne igjen «farlige havner» på kartet.
• Utvikling av mestringsstrategier: Lære konkrete teknikker for å håndtere overveldende sanseinntrykk. Dette kan inkludere:
• Reguleringsteknikker: Pusteøvelser, mindfulness, visualisering, og avspenningsteknikker for å roe nervesystemet.
• «Sensoriske dietter»: En personlig tilpasset plan for daglige aktiviteter som gir den nødvendige sensoriske inputen for å opprettholde en god balanse og regulering gjennom dagen.
• «Pause-strategier»: Lære å ta pauser fra utfordrende situasjoner eller omgivelser før man blir helt overveldet. Dette kan innebære å finne et rolig sted, bruke hodetelefoner, eller gjennomføre en kort avspenningsøvelse.
• «Planlegging og forberedelse»: Gå gjennom sosiale arrangementer eller nye situasjoner på forhånd for å redusere usikkerhet.
• Sosiale ferdigheter: For noen kan økt følsomhet påvirke sosiale interaksjoner. Trening i sosiale ferdigheter kan hjelpe med å navigere i sosiale situasjoner, forstå sosiale signaler, og kommunisere egne behov.

Hvem tilbyr psykoedukasjon og strategitrening

Flere profesjonelle grupper kan tilby denne typen støtte:

• Psykologer: Psykologer har bred kompetanse innenfor kognisjon, atferd og emosjonell regulering. De kan tilby individuell eller gruppebasert psykoedukasjon og strategitrening, spesielt hvis økt følsomhet er ledsaget av angst eller andre psykiske utfordringer.
• Ergoterapeuter: Spesielt ergoterapeuter med fokus på sanseintegrasjon er godt rustet til å veiledde i utviklingen av «sensoriske dietter» og andre konkrete mestringsstrategier knyttet til sanseprosessering.
• Helsesykepleiere: I skoler og helsestasjoner kan helsesykepleiere tilby veiledning og informasjon til barn, unge og deres foreldre om økt følsomhet og generelle mestringsstrategier.
• Pedagoger og spesialpedagoger: I skolesammenheng kan disse fagpersonene bidra med psykoedukasjon og strategitrening som er tilpasset læringsmiljøet.

Medisinsk og Farmakologisk Tilnærming

I noen tilfeller kan det være aktuelt å vurdere en medisinsk tilnærming, enten for å behandle ledsagende tilstander eller for å håndtere spesifikke symptomer. Det er viktig å understreke at det ikke finnes medisiner som «behandler» økt følsomhet i seg selv.

Symptomlindring og behandling av ledsagende tilstander

• Angstdempende medisiner: Hvis økt følsomhet fører til betydelig angst, kan lege vurdere bruk av angstdempende medisiner.
• Medisiner for ADHD: Ved samtidig forekomst av ADHD, kan medisiner som er indisert for ADHD også indirekte bidra til bedre regulering og redusert impulsivitet, noe som noen ganger kan påvirke opplevelsen av sanseinput.
• Søvnmedisiner: Søvnproblemer er vanlige ved økt følsomhet, og legen kan vurdere kortvarig bruk av sovemedisiner ved alvorlige søvnforstyrrelser.
• Behandling av andre medisinske tilstander: Hvis økt følsomhet er en del av et større medisinsk bilde, vil den primære legetilsynet rettes mot den underliggende tilstanden.

Hvem som vurderer medisinsk og farmakologisk tilnærming

• Lege (Allmennpraktiserende lege / Spesialist): Fastlegen er ofte den første kontakten for å vurdere behovet for medisinsk behandling. Ved behov for spesialisert medisinsk vurdering, henvises pasienten til en spesialistlege, for eksempel en barnelege, nevrolog, psykiater eller lignende, avhengig av alder og symptomene. Legen vil vurdere om det er behov for medikamentell behandling og følge opp effekten av denne.

Fagpersonell og Samarbeid

Et tverrfaglig samarbeid mellom ulike fagpersoner er ofte avgjørende for å gi helhetlig og effektiv støtte til personer med økt følsomhet. Ingen fagperson sitter alene med «fasiten», men sammen kan de skape et solid fundament for mestring.

Sentrale aktører og deres roller

• Ergoterapeuter: Som beskrevet, er ergoterapeuter sentrale i vurdering og tilrettelegging av sensorisk prosessering, både gjennom terapi og veiledning i miljøtilpasninger. De fungerer ofte som en brobygger mellom hjem, skole/barnehage og andre helsetjenester.
• Psykologer: Viktige for å adressere de kognitive og emosjonelle aspektene ved økt følsomhet, samt for å tilby behandlinger som kognitiv atferdsterapi (KAT) dersom det er komorbide tilstander som angst eller depresjon.
• Pedagoger og spesialpedagoger: Uunnværlige i skole- og barnehagemiljøet for å tilpasse læringsarenaen, observere barnets funksjon, og samarbeide med foreldre og andre fagpersoner.
• Helsesykepleiere: Tilbyr veiledning, støtte og henvisning videre ved behov, spesielt for barn og unge og deres familier.
• Lege (Allmennpraktiserende lege/Spesialist): Vurderer og behandler eventuelle underliggende medisinske tilstander eller symptomer som krever medisinsk intervensjon.
• Logopeder: Kan være relevante dersom økt følsomhet påvirker tale, språkforståelse eller munnmotorikk, spesielt hos barn.
• Fysioterapeuter: Kan være involvert dersom det er utfordringer med motorisk utvikling, balanse eller kroppsbevissthet relatert til sensorisk prosessering.

Samarbeidsarenaer og tverrfaglig tilnærming

Et godt samarbeid innebærer:

• Regelmessig kommunikasjon: Åpen dialog mellom alle involverte aktører sikrer at alle har et oppdatert bilde av personens behov og fremgang.
• Felles utredning og målsetting: Utvikling av en sammenhengende plan basert på felles forståelse av utfordringene og ønskede utfall.
• Koordinerte tiltak: Sørge for at behandlinger og tilpasninger er harmonisert og ikke motstridende.
• Foreldreveiledning: Sentralt for å styrke foreldrenes kompetanse og evne til å støtte barnet.

Konklusjon: Et Veikart for Bedre Forståelse og Velvære

Økt følsomhet er en egenskap, ikke en mangel. Ved å forstå de ulike manifestasjonene av økt følsomhet og ved å benytte seg av de tilgjengelige behandlingsformene og fagpersonenes ekspertise, kan personer som opplever dette leve mer balanserte og meningsfulle liv. Veikartet for å navigere i denne sensoriske verdenen er bygget opp av kunnskap, tilpasning, og et støttende nettverk. Hver person er unik, og den mest effektive reisen er den som er skreddersydd for individuelle behov. Det handler om å lære å tøyle vinden i seilene, snarere enn å la den rive dem fra hverandre.