Influensa behandling

Influensa er en akutt luftveisinfeksjon forårsaket av influensavirus. Sykdommen kjennetegnes av symptomer som feber, muskelsmerter, hodepine, tørr..

Influensa er en akutt luftveisinfeksjon forårsaket av influensavirus. Sykdommen kjennetegnes av symptomer som feber, muskelsmerter, hodepine, tørr hoste, sår hals og rennende nese. I de fleste tilfeller er influensa en selvbegrensende sykdom som går over av seg selv, men den kan også føre til alvorlige komplikasjoner, spesielt hos utsatte grupper. Denne artikkelen vil gi en oversikt over vanlige behandlingsmetoder og relevante behandlere i Norge, uten å gi individuelle råd eller anbefalinger. Målet er å informere om generelt tilgjengelig, nøytral informasjon på en klar og forståelig måte.

Symptomlindrende tiltak og egenbehandling

For de aller fleste som rammes av influensa, er behandlingen rettet mot å lindre symptomene og la kroppen bekjempe viruset på egen hånd. Dette fundamentale prinsippet kan sammenlignes med å gi en plante vann og næring for at den skal vokse seg sterk, heller enn å direkte kjempe mot en skadelig organisme som angriper den. Egenbehandling spiller en sentral rolle i denne prosessen.

Hvile

Tilfredsstillende hvile er kanskje det viktigste enkelttiltaket ved influensa. Kroppen bruker mye energi på å bekjempe viruset og reparere vev. Ved å hvile sparer man energi som kan allokeres til immunforsvaret. Dette innebærer typisk å holde seg hjemme fra arbeid eller skole, unngå anstrengende aktiviteter og sørge for tilstrekkelig søvn. Manglende hvile kan forlenge sykdomsforløpet og øke risikoen for komplikasjoner.

Væskeinntak

Feber og infeksjon øker væskebehovet. Det er viktig å drikke rikelig med vann, juice, buljong eller annen væske for å unngå dehydrering. Dehydrering kan forverre symptomer som hodepine og tretthet, og kan i alvorlige tilfeller kreve medisinsk intervensjon. Lett salte løsninger, som for eksempel tynn buljong, kan også bidra til å gjenopprette elektrolyttbalansen.

Smertestillende og febernedsettende midler

Reseptfrie legemidler som paracetamol (f.eks. Paracet, Pinex) og ibuprofen (f.eks. Ibux, Nurofen) er effektive for å lindre feber, muskelsmerter og hodepine.

Paracetamol: Virker smertestillende og febernedsettende. Det har færre bivirkninger enn NSAIDs (ikke-steroide antiinflammatoriske legemidler) på mage-tarm-kanalen og koagulasjonssystemet, og er derfor ofte førstevalg. Anbefalt dosering og maksimal døgndose må følges nøye for å unngå leverskade.
Ibuprofen (NSAIDs): Virker også smertestillende, febernedsettende og betennelsesdempende. NSAIDs kan imidlertid irritere mageslimhinnen og bør brukes med forsiktighet hos personer med magesår eller nyresykdom. De bør heller ikke kombineres med alkohol.

Disse medikamentene kan kjøpes på apotek og i dagligvarebutikker uten resept. Veiledning om dosering og bruk kan gis av apotekpersonell.

Halstabletter og slimløsende midler

Ved sår hals kan halstabletter eller sugetabletter virke lindrende. Disse inneholder ofte mildt antiseptiske stoffer eller stoffer som stimulerer spyttproduksjonen, noe som kan fukte halsen og lindre irritasjon. Slimløsende midler, som hostedempende- eller slimløsende hostesaft, har begrenset effekt ved influensa, og deres bruk bør vurderes i hvert enkelt tilfelle. Hosten ved influensa er ofte tørr i begynnelsen og kan bli mer produktiv etter hvert, men de slimløsende effektene av reseptfrie midler er ofte marginale.

Luftfuktighet

Å opprettholde en passende luftfuktighet i rommet kan bidra til å lindre sår hals og tørr hoste. Dette kan oppnås ved hjelp av en luftfukter, eller ved å puste inn damp fra en bolle med varmt vann (med forsiktighet for å unngå forbrenning). Tørr luft, spesielt i vintermåneder med sentralvarme, kan irritere luftveiene ytterligere.

Antivirale legemidler

Antivirale legemidler er spesifikke medikamenter som angriper influensaviruset direkte, snarere enn å bare lindre symptomene. Deres virkemåte kan sammenlignes med et presisjonsvåpen som nøytraliserer kilden til problemet, i motsetning til de symptomlindrende midlene som fungerer som en brannslukningsmekanisme for de sekundære effektene. Disse legemidlene er reseptbelagte og brukes primært i spesifikke situasjoner for å redusere sykdomsvarighet og risiko for komplikasjoner. I Norge er oseltamivir (merkenavn Tamiflu) og zanamivir (merkenavn Relenza) de mest kjente preparatene som tilhører klassen neuraminidasehemmere.

Oseltamivir (Tamiflu)

Virkemåte: Oseltamivir hemmer et enzym som influensaviruset trenger for å frigjøre seg fra infiserte celler og spre seg videre i kroppen. Ved å hindre at viruset slipper løs fra den «fabrikken» det har kapret, reduseres virusets evne til å infisere nye celler.
Administrasjon: Tas som kapsler.
Indikasjoner: Anbefales primært for personer med høy risiko for komplikasjoner, som eldre, gravide, små barn, personer med kroniske sykdommer (f.eks. astma, hjerte- og lungesykdom), eller ved alvorlig influensa. Behandlingen er mest effektiv når den startes innen 48 timer etter symptomdebut.
Effekt: Kan forkorte sykdomsforløpet med omtrent én dag og redusere risikoen for komplikasjoner som lungebetennelse og sykehusinnleggelse.
Bivirknigner: Kvalme og oppkast er de vanligste bivirkningene.

Zanamivir (Relenza)

Virkemåte: Har samme virkemåte som oseltamivir, ved å hemme neuraminidaseenzymet.
Administrasjon: Tas som inhalasjon via en spesiell inhalator.
Indikasjoner: Brukes i lignende situasjoner som oseltamivir, spesielt hvis det er mistanke om resistens mot oseltamivir, eller hvis pasienten ikke kan ta orale medikamenter.
Bivirkninger: Mildere bivirkninger, men kan irritere luftveiene og bør brukes med forsiktighet hos personer med astma eller KOLS.

Behandlende praksis

Disse legemidlene foreskrives av leger, typisk allmennleger eller sykehusleger. Beslutningen om å starte antiviral behandling er basert på en vurdering av patientens alder, underliggende sykdommer, alvorlighetsgrad av symptomer og tid siden symptomdebut. Det er viktig å understreke at antivirale legemidler ikke kurerer influensa, men kan dempe sykdomsforløpet. De er ikke anbefalt for friske mennesker med ukomplisert influensa, da fordelene ofte ikke oppveier ulempene i disse tilfellene.

Sykehusinnleggelse og intensiv behandling

I sjeldne tilfeller, spesielt hos sårbare grupper, kan influensa utvikle seg til en alvorlig tilstand som krever sykehusinnleggelse og eventuelt intensiv behandling. Dette er som å måtte flytte en skadet båt til tørrdok for omfattende reparasjoner, heller enn å utføre små justeringer mens den fortsatt er i vannet.

Alvorlige komplikasjoner

De vanligste alvorlige komplikasjonene av influensa inkluderer:

Primær influensa-pneumoni: En alvorlig lungebetennelse forårsaket av influensaviruset selv.
Sekundær bakteriell pneumoni: En bakteriell lungebetennelse som utvikler seg etter en influensainfeksjon, der influensaviruset har svekket lungene og gjort dem mottakelige for bakterieinfeksjon.
Forverring av underliggende sykdommer: Influensa kan utløse forverring av eksisterende kroniske tilstander som astma, KOLS, hjertesvikt eller diabetes.
Myokarditt (hjertebetennelse) og perikarditt (hjerteposebetennelse): Sjeldne, men alvorlige komplikasjoner som påvirker hjertemuskelen eller hjerteposen.
Sepsis (blodforgiftning): En livstruende tilstand forårsaket av kroppens overdrevne respons på en infeksjon.

Behandling på sykehus

Pasienter med alvorlig influensa monitoreres nøye for å identifisere tegn på forverring og komplikasjoner. Behandlingen kan inkludere:

Oksygentilførsel: For pasienter med pustevansker eller lavt oksygennivå i blodet.
Antivirale legemidler: Gitt i høyere doser eller intravenøst ved alvorlig sykdom.
Antibiotika: Hvis det er mistanke om eller bekreftet bakteriell overinfeksjon, som for eksempel bakteriell lungebetennelse. Det er viktig å merke seg at antibiotika ikke virker mot virus, kun bakterier.
Intravenøs væsketilførsel: For å korrigere dehydrering eller elektrolyttforstyrrelser.
Respiratorbehandling: Hvis pustesvikt blir alvorlig, kan pasienten trenge mekanisk ventilasjon for å hjelpe lungene med å puste.
Støttende behandling: Generell pleie, ernæring og symptomlindring.

Behandlere på sykehus

På sykehus er det et bredt spekter av helsepersonell involvert i behandlingen av pasienter med alvorlig influensa:

Lege (spesialist i infeksjonsmedisin, lungesykdommer, anestesiologi): Diagnostiserer, behandler komplikasjoner og leder det medisinske teamet.
Sykepleier: Overvåker vitale tegn, administrerer medisiner, utfører pleieoppgaver og støtter pasienten.
Fysioterapeut: Hjelper med lungefysioterapi, mobilisering og rehabilitering, spesielt for pasienter med alvorlig lungesykdom eller langvarig sengeleie.
Ergoterapeut: Vurderer funksjonsevne og hjelper med tilrettelegging for tilbakevending til daglige aktiviteter etter alvorlig sykdom.
Ernæringsfysiolog: Sikrer tilstrekkelig ernæring, spesielt for pasienter som har vanskelig for å spise eller som er underernærte.

Vaksinasjon som forebyggende tiltak

Selv om vaksinasjon strengt tatt ikke er en «behandling» for influensa når sykdommen allerede er brutt ut, er det et overordnet viktig tiltak for å redusere byrden av influensasykdom. Den kan sammenlignes med å bygge en robust mur rundt et hus for å hindre inntrengere, heller enn å reparere skader etter at de har kommet inn. Influensavaksine er en av de mest effektive måtene å forebygge influensainfeksjon og dens komplikasjoner på.

Målgrupper for vaksinasjon

Folkehelseinstituttet (FHI) anbefaler influensavaksine hvert år for følgende risikogrupper:

Personer over 65 år.
Gravide i 2. og 3. trimester, og gravide i 1. trimester med annen tilleggsrisiko.
Beboere i omsorgsboliger og sykehjem.
Personer med kronisk lungesykdom (inkludert astma med medikamentbehandling).
Personer med kronisk hjerte- og karsykdom (ikke velregulert høyt blodtrykk).
Personer med kronisk nevrologisk sykdom eller skade.
Personer med nedsatt immunforsvar.
Personer med diabetes mellitus (både type 1 og 2).
Personer med kronisk nyresykdom.
Personer med kronisk leversykdom.
Personer med fedme (KMI over 40).
Andre alvorlige sykdommer etter individuell vurdering av lege.

Fra og med influensasesongen 2023/2024 er også barn fra fylte 6 måneder til fylte 5 år i risikogruppene. I tillegg anbefales helsepersonell å vaksinere seg for å beskytte både seg selv og pasientene.

Type vaksine

Influensavaksine er en inaktivert vaksine, noe som betyr at den ikke inneholder levende virus. Den gis vanligvis som en injeksjon i overarmen. Det finnes også en nesesprayvaksine for barn, som inneholder levende, svekket virus. Siden influensaviruset stadig endrer seg, må vaksinen oppdateres årlig for å treffe de forventede sirkulerende virusstammene.

Administrering av vaksinen

Influensavaksinen gis av autorisert helsepersonell. Dette kan inkludere:

Primærhelsetjenesten: Allmennleger, sykepleiere ved fastlegekontor, og i noen kommuner ved helsestasjoner eller vaksinasjonsklinikker.
Sykehus: For innlagte pasienter i risikogrupper.
Farmasøyter: Fra og med 2020 har farmasøyter med tilleggskurs tillatelse til å rekvirere og injisere influensavaksine ved godkjente apotek. Dette er en betydelig utvidelse av tilbudet, noe som gjør vaksinen lettere tilgjengelig for befolkningen.
Bedriftshelsetjenester: Tilbyr vaksinasjon til ansatte.

Vaksinen kan gi milde og forbigående bivirkninger som ømhet, rødhet eller hevelse på injeksjonsstedet, feber eller muskelsmerter. Alvorlige bivirkninger er svært sjeldne.

Behandlere og deres roller i Norge

Influensabehandling og forebygging i Norge involverer et koordinert nettverk av helsepersonell, både i primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten. Hver gruppe har sin spesifikke rolle i å håndtere sykdommen.

Allmennlegen (fastlegen)

Fastlegen er den primære kontaktpersonen for de fleste nordmenn når de blir syke. Ved influensa er allmennlegen sentral for:

Diagnostisering: Vurdering av symptomer og klinisk bilde. Influensadiagnosen stilles ofte klinisk, men testing (f.eks. hurtigtest eller PCR fra halsprøve) kan utføres for å bekrefte diagnosen, spesielt i utsatte grupper eller under overvåkning av influensautbrudd.
Råd om egenbehandling: Veiledning om hvile, væskeinntak og lindring av symptomer.
Vurdering av behov for antivirale legemidler: Fastlegen er den som foreskriver antivirale medisiner dersom indikasjonene er til stede.
Henvisning til spesialisthelsetjenesten: Ved mistanke om alvorlige komplikasjoner eller forverring, vil fastlegen henvise pasienten til sykehus for videre vurdering og behandling.
Vaksinasjon: Fastlegen og sykepleiere ved fastlegekontorer er viktige aktører i influensavaksinasjonsprogrammet.

Sykepleieren

Sykepleiere, både i kommunehelsetjenesten (f.eks. på fastlegekontorer, i hjemmesykepleien, på sykehjem) og i spesialisthelsetjenesten (sykehus), har en avgjørende rolle:

Symptomkartlegging og veiledning: Gir råd om lindring av symptomer og egenbehandling.
Administrering av vaksiner og medikamenter: Utfører vaksinasjon og gir foreskrevne medisiner.
Observasjon og overvåking: Spesielt viktig for syke eller innlagte pasienter, for å identifisere tegn på forverring.
Pasientutdanning: Informerer pasienter og pårørende om sykdommen og forebyggende tiltak.

Farmasøyten

Apotekene og farmasøytene har en stadig voksende rolle, særlig innen forebygging og veiledning:

Salg av reseptfrie legemidler: Gir råd om riktig bruk av smertestillende, febernedsettende og andre lindrende midler.
Informasjon om influensa: Kan gi generell informasjon om sykdommen, når man bør søke lege, og betydningen av vaksinasjon.
Vaksinasjon: Med godkjente kurs kan farmasøyter tilby influensavaksinasjon på apoteket, noe som senker terskelen for mange å få tatt vaksinen.

Spesialisthelsetjenesten

Sykehusene, med sine ulike avdelinger og spesialister, trer inn når sykdommen blir alvorlig:

Infeksjonsmedisinere: Spesialister på infeksjonssykdommer som influensa, og leder behandlingen av kompliserte og alvorlige tilfeller.
Lungespesialister: Behandler lungekomplikasjoner som alvorlig lungebetennelse.
Intensivmedisinere: Leder behandlingen av pasienter som trenger intensiv overvåking og livsstøttende behandling.
Hjertespesialister: Kan involveres ved hjertekomplikasjoner.

Samarbeidet mellom disse behandlerne er essensielt for å sikre en effektiv og trygg håndtering av influensasykdommen på et samfunnsnivå, fra forebygging til behandling av de mest alvorlige tilfellene. Den norske helsemodellen vektlegger tilgjengelighet og et flerfaglig samarbeid, noe som kommer pasientene til gode.