Graves sykdom behandling

Graves sykdom er en autoimmun tilstand som påvirker skjoldbruskkjertelen, en liten, sommerfuglformet kjertel lokalisert ved bunnen av halsen. Hos personer med Graves sykdom, angriper immunsystemet ved et uhell kroppens egne vev, spesifikt skjoldbruskkjertelen. Dette angrepet stimulerer skjoldbruskkjertelen til å produsere for mye tyroksin, et skjoldbruskkjertelhormon. Denne overproduksjonen kalles hypertyreose eller forhøyet stoffskifte, og det er denne ubalansen som gir opphav til de fleste symptomene forbundet med Graves sykdom. Tilstanden kan påvirke forskjellige deler av kroppen, inkludert øynene, huden og, i sjeldne tilfeller, leddene.

Forståelsen av Graves sykdom har utviklet seg betydelig gjennom årene, noe som har ført til utviklingen av en rekke behandlingsstrategier. Disse strategiene fokuserer på å håndtere den overaktive skjoldbruskkjertelen, redusere symptomene og forhindre fremtidige komplikasjoner. Valget av behandling avhenger av en rekke faktorer, inkludert sykdommens alvorlighetsgrad, pasientens alder, tilstedeværelsen av andre medisinske tilstander, og pasientens egne preferanser etter samtale med helsepersonell. Det er viktig å merke seg at Graves sykdom er en kronisk tilstand, og selv om behandlingen kan effektivt kontrollere symptomene, krever den ofte langvarig oppfølging.

Medikamentell Behandling for Hypertyreose

En av de mest vanlige tilnærmingene til behandling av Graves sykdom involverer bruk av medisiner for å redusere produksjonen av skjoldbruskkjertelhormoner. Disse medisinene, ofte referert til som tyreostatika, fungerer som bremsene på en over ivrig motor, og hjelper til med å bringe stoffskiftet tilbake til et normalt nivå. Målet med disse medisinene er å dempe den overdrevne aktiviteten til skjoldbruskkjertelen uten å stoppe den helt, og dermed lindre symptomene på hypertyreose.

Tyreostatika

Tyreostatika er en klasse medikamenter som virker ved å hemme enzymene som er involvert i syntesen av skjoldbruskkjertelhormoner. De blokkerer prosessen der jod inkorporeres i tyrosinmolekyler for å danne skjoldbruskkjertelhormonene T3 (trijodtyronin) og T4 (tyroksin). Dette fører til en gradvis reduksjon i nivåene av disse hormonene i blodet.

• Metimazol: Dette er den mest brukte tyreostatikumet i Norge og internasjonalt. Metimazol tas vanligvis én gang daglig og har en relativt lang halveringstid, noe som betyr at det kan opprettholde en jevn konsentrasjon i kroppen. Effekten av metimazol kan ta flere uker å merke, da det må redusere mengden av eksisterende hormoner i kroppen samt hemme produksjonen av nye.
• Propyltiouracil (PTU): PTU er et annet tyreostatikum, men det brukes mindre hyppig enn metimazol, spesielt hos voksne. Det kan være et alternativ for gravide kvinner i første trimester eller for pasienter som ikke tåler metimazol. PTU hemmer også skjoldbruskkjertelens hormonproduksjon, men i tillegg har det en viss evne til å hemme omdannelsen av T4 til T3 i kroppens vev.

Behandlingen med tyreostatika varer vanligvis i 12 til 18 måneder. Etter denne perioden kan lege vurdere om behandlingen kan reduseres eller seponeres, spesielt hvis det har vært en lang periode med stabile nivåer av skjoldbruskkjertelhormoner. Hos mange pasienter kan behandlingen føre til remisjon av sykdommen, noe som betyr at skjoldbruskkjertelen vender tilbake til en normal funksjon. Imidlertid kan Graves sykdom også være en kronisk tilstand som krever langvarig eller gjentatt behandling.

Det er viktig at bruk av tyreostatika følges nøye av lege, da de kan ha bivirkninger. De vanligste bivirkningene inkluderer utslett, kløe og, sjeldnere, mer alvorlige reaksjoner som lavt hvite blodcelletall (agranulocytose). Sistnevnte er en alvorlig tilstand som krever umiddelbar legehjelp, og pasienter som bruker tyreostatika blir informert om tegn og symptomer de skal være oppmerksomme på, som feber, sår hals eller uvanlig tretthet.

Betablokkere

Betablokkere, som for eksempel propranolol, brukes ofte i kombinasjon med tyreostatika i starten av behandlingen, eller som en midlertidig løsning for å raskt dempe symptomene på hypertyreose. Disse medisinene fungerer ikke ved å påvirke selve skjoldbruskkjertelen, men heller ved å blokkere effekten av de forhøyede skjoldbruskkjertelhormonene på kroppen. De demper kroppens respons på de høye hormonnivåene, og hjelper dermed til med å lindre mange av de plagsomme symptomene.

• Hjertefrekvens: Betablokkere reduserer hjertefrekvensen, noe som er gunstig siden hypertyreose ofte fører til rask hjerterytme (takykardi) og palpitasjoner.
• Tremor: Skjelvinger i hender og kropp er et vanlig symptom på hypertyreose, og betablokkere kan bidra til å redusere dette.
• Angst og rastløshet: Disse medisinene kan også bidra til å dempe følelser av angst, nervøsitet og rastløshet som ofte følger med forhøyet stoffskifte.

Betablokkere gir rask lindring av disse symptomene og hjelper pasienten til å føle seg bedre mens tyreostatikaene begynner å virke. De er imidlertid ikke en kur for selve Graves sykdom, og stoppes når stoffskiftet er normalisert med de andre medisinene. Betablokkere har også egne bivirkninger og skal derfor forskrives og følges av lege.

Radiojodbehandling (I-131)

Radiojodbehandling, også kjent som I-131 behandling, er en annen viktig behandlingsmetode for Graves sykdom, spesielt når medikamentell behandling ikke er tilstrekkelig eller når pasienten ikke tåler disse medisinene. Denne behandlingen utnytter skjoldbruskkjertelens naturlige opptak av jod til å levere en målrettet dose stråling direkte til den overaktive kjertelen. Radiojod fungerer som en liten, radioaktiv «soldat» som, når den svelges, reiser til skjoldbruskkjertelen og gradvis ødelegger overaktive celler.

• Hvordan det virker: Radioaktivt jod (I-131) er en isotop av jod med en halveringstid på omtrent åtte dager. Jod er en essensiell byggestein for skjoldbruskkjertelhormoner, og skjoldbruskkjertelen tar opp jod fra blodet for å produsere disse hormonene. Når en pasient svelger en kapsel eller væske som inneholder en bestemt dose radioaktivt jod, tas dette jodet selektivt opp av skjoldbruskkjertelen. Innenfor kjertelen avgir radioaktivt jod betastråling, som har en kort rekkevidde, men som er tilstrekkelig til å skade og til slutt ødelegge de cellene i skjoldbruskkjertelen som produserer for mye hormon.
• Administrasjon: Behandlingen administreres vanligvis som en enkelt, oral dose. Pasienten svelger enten en kapsel eller en flytende dose av radioaktivt jod. Mengden radioaktivt jod som gis, beregnes basert på størrelsen på skjoldbruskkjertelen og graden av hypertyreose. Før behandlingen vil legen vanligvis ha vurdert hvorvidt radiojodbehandling er hensiktsmessig, ofte etter å ha utført en radiojodskintigrafi som viser hvor mye jod skjoldbruskkjertelen tar opp.
• Effekt og oppfølging: Effekten av radiojodbehandling er ikke umiddelbar. Det tar vanligvis flere uker, ofte 6-12 uker, før den fulle effekten av behandlingen merkes, ettersom de bestrålte cellene gradvis dør av og hormonproduksjonen reduseres. I noen tilfeller kan det være nødvendig med en ny dose radiojod hvis den første dosen ikke har vært tilstrekkelig. En vanlig bieffekt av radiojodbehandling er at skjoldbruskkjertelen blir underaktiv (hypotyreose) etter behandlingen. Dette er ofte en ønsket og kontrollerbar konsekvens, da det er enklere å behandle lavt stoffskifte med erstatningshormoner enn å håndtere overaktivt stoffskifte kronisk. Hypotyreose behandles med daglige piller med tyroksin og krever som regel livslang oppfølging.
• Forsiktighetsregler: Pasienter som mottar radiojodbehandling, må følge visse forholdsregler i en periode etter behandlingen for å unngå å utsette andre for unødvendig stråling. Dette kan inkludere å unngå nærkontakt med små barn og gravide, drikke rikelig med væske for å hjelpe kroppen med å skille ut overflødig radioaktivt jod, og begrense reiser på grunn av sikkerhetsregelverk for radioaktivitet.

Radiojodbehandling er en velfungerende og ofte kurativ behandling for Graves sykdom. Den gir en varig løsning for de fleste pasienter ved å redusere eller eliminere overproduksjonen av skjoldbruskkjertelhormoner.

Kirurgisk Behandling (Thyreoidektomi)

Kirurgisk fjerning av skjoldbruskkjertelen, kjent som thyreoidektomi, er en annen behandlingsmulighet for Graves sykdom. Denne metoden blir vanligvis vurdert når andre behandlinger ikke har vært vellykkede, når pasienten har en svært stor struma (forstørret skjoldbruskkjertel) som gir symptomer som pustebesvær eller svelgvansker, eller når det er mistanke om ondartede forandringer i kjertelen. Kirurgi er som et robust inngrep som fjerner selve kilden til problemet.

• Prosedyre: Thyreoidektomi utføres vanligvis som en subtotal eller total thyreoidektomi, avhengig av den kliniske situasjonen. Ved subtotal thyreoidektomi fjernes mesteparten av kjertelvevet, mens ved total thyreoidektomi fjernes hele kjertelen. Inngrepet utføres under narkose og innebærer et kirurgisk snitt i nedre del av halsen. Kirurgen vil nøye gjennomføre fjerningen av kjertelvevet, samtidig som viktige strukturer i nærheten, som hovedskjoldbruskkjertlene (parathyreoideakjertlene) og nerver til stemmebåndene, blir bevart så godt som mulig.
• Riskopplevelse: Som med alle kirurgiske inngrep, er det forbundet visse risikoer med thyreoidektomi. De vanligste komplikasjonene kan inkludere skade på hovedskjoldbruskkjertlene, noe som kan føre til et fall i kalsiumnivået i blodet (hypokalsemi) som krever livslang tilførsel av kalsium og D-vitamin. Skade på nerver til stemmebåndene kan føre til heshet, noe som vanligvis er midlertidig, men i sjeldne tilfeller kan være varig. Infeksjon eller blødning i operasjonsområdet kan også forekomme.
• Etterbehandling: Etter en thyreoidektomi vil pasienten vanligvis behøve en livslang behandling med skjoldbruskkjertelhormonsubstitusjon, typisk i form av tyroksintabletter. Dette er fordi kroppen ikke lenger produserer sine egne hormoner. Dosen av tyroksin justeres nøye av lege for å etterligne kroppens naturlige behov. Regelmessige kontroller er nødvendig for å sikre at hormonbalansen er optimal.
• Indikasjoner: Kirurgi er ofte foretrukket for pasienter som er gravide og ikke kan bruke radiojod, for pasienter med en stor struma som forårsaker mekaniske symptomer, for de som har eller har hatt kreft i skjoldbruskkjertelen, eller for de som av andre grunner ikke kan eller vil ha radiojodbehandling eller medikamentell behandling. Det gir en umiddelbar og permanent løsning på hypertyreose forårsaket av Graves sykdom.

Behandling av Graves oftalmopati (Øyesykdom)

Graves oftalmopati, eller Graves øyesykdom, er en spesifikk komplikasjon av Graves sykdom som påvirker øynene. I denne tilstanden angriper immunsystemet vevet bak øyeeplet, noe som kan føre til betennelse, hevelse og en økning i fett og muskler i øyehulen. Dette kan resultere i en rekke symptomer, fra mild irritasjon til mer alvorlige synsproblemer. Behandlingen av Graves oftalmopati fokuserer på å redusere betennelse, lindre symptomer og, i mer alvorlige tilfeller, forbedre øyets utseende og funksjon.

Medikamentell Behandling for Øyesymptomer

Mange pasienter med mild Graves oftalmopati kan oppleve symptomlindring med konservative tiltak og medikamenter som reduserer betennelsen. Disse medisinene jobber for å dempe immunforsvarets angrep på vevet rundt øynene og redusere hevelsen som kan forårsake ubehag.

• Kortikosteroider (Perorale og Intravenøse): Systemiske kortikosteroider, som for eksempel metylprednisolon, er ofte den første medikamentelle behandlingen for moderat til alvorlig Graves oftalmopati. De virker ved å undertrykke immunrespons og redusere betennelse og hevelse i vevet bak øyet. De kan gis som tabletter (peroralt) eller som infusjon direkte i blodet (intravenøst). Intravenøs behandling gis ofte i høyere doser over en kortere periode og kan være mer effektiv for rask symptomlindring. Behandlingen krever nøye oppfølging på grunn av mulige bivirkninger som høyt blodsukker, høyt blodtrykk, osteoporose og humørsvingninger.
• Lokal Behandling: For milde symptomer som tørrhet, irritasjon og følelse av fremmedlegeme i øyet, kan bruk av kunstige tårer, øyedråper og øyesalver være tilstrekkelig. Disse hjelper til med å fukte øyets overflate og lindre irritasjon. Det er viktig å unngå øyedråper som inneholder vasokonstriktorer (stoffer som trekker sammen blodårene), da disse kan forverre problemet.
• Andre Medikamenter: I noen tilfeller kan andre immunmodulerende medisiner vurderes, spesielt for pasienter som ikke responderer på kortikosteroider eller som opplever signifikante bivirkninger.

Kirurgiske Tiltak for Graves Oftalmopati

Når medikamentell behandling ikke er tilstrekkelig, eller når oftalmopatien har forårsaket permanente endringer som påvirker synet eller utseendet vesentlig, kan kirurgiske inngrep være nødvendig. Disse prosedyrene er ofte komplekse og involverer flere trinn for å adressere forskjellige aspekter av øyesykdommen.

• Dekompresjonskirurgi: Dette er et inngrep der benvevet i øyehulen fjernes for å skape mer plass. Dette reduserer trykket på øyeeplene, kan avhjelpe dobbeltsyn og forhindre ytterligere skade på synsnerven.
• Skjelingkorreksjon: Betennelse og hevelse i øyemusklene kan føre til skjeling, noe som resulterer i dobbeltsyn. Kirurgi på øyemusklene kan gjøres for å korrigere dette og gjenopprette enkelt syn.
• Øyelokkskirurgi: Øyelokkene kan påvirkes av Graves oftalmopati, for eksempel ved at de blir trukket tilbake (retraksjon av øyelokkene), noe som kan gi et «stirrende» uttrykk, tørrhet og ubehag. Kirurgi kan utføres for å gjenopprette en mer normal posisjon av øyelokkene.
• Fedtfjerning/transplantasjon: I tilfeller der det har skjedd en opphopning av fett bak øyet som forårsaker utstående øyne (exoftalmi), kan fettransplantasjon benyttes for å forbedre utseendet.

Behandlere og Faggrupper i Norge

Behandlingen av Graves sykdom involverer et tverrfaglig team av helsepersonell. Den primære behandlingen vil ofte startes og koordineres av en endokrinolog, som er en spesialist i hormonsykdommer. Imidlertid kan det være nødvendig med innsats fra andre spesialister avhengig av hvilke organer som er påvirket av sykdommen.

Endokrinolog

Endokrinologer er kjernespillerne i behandlingen av Graves sykdom. De har ekspertisen til å diagnostisere tilstanden, vurdere alvorlighetsgraden, og velge den mest hensiktsmessige behandlingsstrategien. Dette inkluderer å foreskrive og monitorere tyreostatika, vurdere behovet for radiojodbehandling eller kirurgi, og følge opp hormonbalansen over tid. De vil også identifisere og håndtere eventuelle andre endokrine problemer som kan oppstå.

• Diagnostisering: Endokrinologen vil bruke en kombinasjon av pasientens symptomer, blodprøver som måler nivåene av skjoldbruskkjertelhormoner (T3, T4) og TSH (thyreoideastimulerende hormon), samt antistoffer mot TSH-reseptoren (TRAb) for å bekrefte Graves sykdom. Ofte vil ultralyd av skjoldbruskkjertelen og radiojodskintigrafi også benyttes for å vurdere kjertelens størrelse, struktur og funksjon.
• Behandlingsplan: Basert på diagnostikken, vil endokrinologen utforme en personlig tilpasset behandlingsplan som kan inkludere medikamenter, radiojodbehandling eller henvisning til kirurgi. De vil forklare de ulike behandlingsalternativene, deres fordeler og ulemper, og gi råd om hva som passer best for den enkelte pasient.
• Oppfølging: Langvarig oppfølging er essensielt for å overvåke effekten av behandlingen, justere doser, og overvåke for eventuelle tilbakefall eller komplikasjoner. Dette inkluderer regelmessige kontroller for å sikre at stoffskiftet er normalisert og at pasienten har det bra.

Kirurger

Kirurger, spesielt allmennkirurger eller hals-, nese- og øreleger (ØNH-leger) med spesialisering innenfor tyreoideakirurgi, er ansvarlige for den kirurgiske behandlingen av Graves sykdom.

• Thyreoidektomi: Som nevnt tidligere, er deres rolle å utførethyreoidektomi når det er indisert. De vil gjennomgå pasientens medisinske historie og resultatene av forundersøkelser for å planlegge og utføre den mest passende kirurgiske prosedyren.
• Preoperativ og Postoperativ Oppfølging: Kirurgene samarbeider tett med endokrinologen for å optimalisere pasientens tilstand før operasjon og for å gjennomføre nødvendig postoperativ oppfølging, inkludert håndtering av eventuelle kirurgiske komplikasjoner.

Øyeleger (Oftalmologer)

For pasienter med Graves oftalmopati er øyelegen sentral i diagnostisering og behandling av øyeproblemene.

• Diagnose av Graves Oftalmopati: Øyelegen vil utføre en grundig øyeundersøkelse, inkludert vurdering av synskarphet, synsfelt, bevegelse av øyeeplet, og undersøkelse av øyets omgivelser. De kan også bruke spesialutstyr som billeddannende undersøkelser som CT eller MR av øyehulen for å vurdere omfanget av betennelse og vevsforandringer.
• Behandling av Øyesymptomer: De vil igangsette og følge opp medikamentell og/eller kirurgisk behandling for Graves oftalmopati, og samarbeide med endokrinologen for å sikre at behandlingen av hypertyreose er optimalisert, da dette kan påvirke øyesykdommen.
• Oppfølging av Synet: Kontinuerlig oppfølging av synet er viktig for å forhindre varig synstap og for å vurdere effekten av behandlingen.

Andre Fagpersoner

Avhengig av pasientens individuelle behov, kan andre fagpersoner bli involvert i behandlingsforløpet. Dette kan inkludere:

• Radiografer/Stråleterapeuter: De er ansvarlige for administrasjon og overvåking av radiojodbehandlingen, samt etterfølgende sikkerhetskontroller.
• Fysioterapeuter: Kan bidra med øvelser og veiledning for å forbedre muskelstyrke og bevegelighet, spesielt etter kirurgiske inngrep eller ved generell svekkelse grunnet sykdom.
• Ergoterapeuter: Kan hjelpe pasienter med å tilpasse seg utfordringer i dagliglivet som følge av sykdommen, for eksempel ved synsforstyrrelser eller tretthet.
• Psykologer/psykiatere: De emosjonelle og psykologiske påvirkningene av en kronisk sykdom som Graves kan være betydelige. Psykologer kan tilby støtte, mestringsstrategier og hjelp til å håndtere angst eller depresjon som kan følge med tilstanden.
• Farmasøyter: De spiller en viktig rolle i å informere pasienter om medisinene deres, riktig dosering, potensielle bivirkninger og interaksjoner. De bidrar til å sikre at pasientene tar medisinene sine korrekt og trygt.

Samlet sett krever behandlingen av Graves sykdom en helhetlig og tverrfaglig tilnærming, der ulike helsepersonell samarbeider for å gi pasienten den beste mulige omsorgen og livskvaliteten.