Albueskade behandling

Albueskader kan variere betydelig i omfang og alvorlighetsgrad, fra enkle forstuinger og overbelastninger til mer komplekse brudd og degenerative tilstander. Felles for de fleste albueskader er imidlertid at de forårsaker smerte, redusert funksjon og ofte begrenset bevegelsesfrihet. En effektiv behandling er derfor avgjørende for å gjenopprette normal funksjon og livskvalitet. Denne artikkelen vil gi en oversikt over de mest vanlige behandlingsmetodene og hvilke fagpersoner som vanligvis er involvert i behandlingen av albueskader i Norge.

Før en effektiv behandling kan iverksettes, er en grundig diagnostisering nødvendig. Dette innebærer typisk en kombinasjon av pasientintervju, klinisk undersøkelse og bildediagnostikk.

Anamnese og Klinisk Undersøkelse

Under anamnesen vil legen spørre om sykehistorie, skademekanisme, smertens karakter og lokalisering, samt eventuelle forverrende eller lindrende faktorer. Den kliniske undersøkelsen inkluderer ofte en inspeksjon av albuen for å se etter hevelse, misfarging eller deformitet. Palpasjon av benete strukturer og bløtvev kan avsløre ømhet. Videre vil legen vurdere bevegelsesutslag i albuen, samt styrken i muskulaturen rundt leddet. Spesifikke tester kan utføres for å identifisere skader på leddbånd, sener eller nerver. For eksempel kan Cozen’s test brukes for å diagnostisere lateral epikondylitt (tennisalbue), mens Mill’s test kan bekrefte diagnosen.

Bildediagnostikk

Bildediagnostikk er ofte et viktig supplement til den kliniske undersøkelsen.

• Røntgen: Røntgenbilder er primært nyttige for å avdekke brudd, dislokasjoner, forkalkninger eller degenerative forandringer i benstrukturene.
• Ultralyd: Ultralydundersøkelse er velegnet for å visualisere bløtvevsskader som senebetennelser, seneskader, rupturer eller væskeansamlinger. Det er en dynamisk undersøkelse som kan vise strukturer i bevegelse, noe som kan være en fordel.
• MR (Magnetisk Resonanstomografi): MR gir detaljerte bilder av både benete strukturer og bløtvev, inkludert leddbånd, sener, muskler, brusk og nerver. Det er særlig nyttig for å avdekke mer komplekse skader som dype leddbåndskader, meniskproblemer eller nervetrykk.
• CT (Computertomografi): CT gir tverrsnittbilder som er spesielt gode for å vurdere komplekse bruddstrukturer i tre dimensjoner. Det kan være nyttig i planlegging av kirurgiske inngrep.

Konservativ Behandling

Mange albueskader, spesielt de av mildere karakter, behandles konservativt. Dette innebærer ikke-kirurgiske metoder og fokuserer på å redusere smerte, fremme tilheling og gjenopprette funksjon.

Hvile og Smertelindring

• Avlastning: En av de mest fundamentale aspektene ved behandling av akutte skader er hvile og avlastning. Dette betyr å unngå aktiviteter som forverrer smerten. Dette kan innebære midlertidig avholdenhet fra spesifikke fysiske aktiviteter eller bruk av støttebandasjer, fatle eller ortoser for å stabilisere leddet i en gunstig posisjon. En fatle kan, for eksempel, være som en «hengekøye» for armen, som tar vekten av albuen og gir den ro.
• Medikamentell behandling: Paracetamol og NSAIDs (ikke-steroide antiinflammatoriske legemidler) som ibuprofen eller naproksen er ofte de første valg for smertelindring og reduksjon av betennelse. Disse medikamentene kan tas oralt eller i salveform. Ved mer uttalte smerter kan legen vurdere sterkere smertestillende.
• Kaldbehandling (kryoterapi): Påføring av ispakninger i 15-20 minutter av gangen, flere ganger daglig, kan bidra til å redusere hevelse og smerte, spesielt i den akutte fasen av en skade. Is fungerer som en brannslukker for betennelsen, dempende dens akutte flammer.

Fysioterapi og Trening

Fysioterapi er en hjørnestein i rehabilitering etter albueskader.

• Terapeutiske øvelser: En fysioterapeut vil utforme et individuelt tilpasset treningsprogram som gradvis øker bevegelsesutslag, styrke og stabilitet i albuen. Dette kan inkludere styrkeøvelser for underarmsmuskulaturen, tøyning av stram muskulatur, og spesifikke øvelser for å forbedre koordinasjon og propriosepsjon (leddsans). Fysioterapeuten kan veilede i øvelser som utfordrer leddet progressivt, som en arkitekt som bygger et hus – stein for stein, styrker de fundamentet.
• Manuell terapi: Teknikker som mobilisering og massasje kan brukes for å redusere muskelspenninger, forbedre leddbevegelse og lindre smerte.
• Fysikalske modaliteter: Bruk av elektroterapi (TENS), ultralydterapi eller laserterapi kan i enkelte tilfeller benyttes som supplement for å lindre smerte og fremme tilheling.

Injeksjonsbehandling

Injeksjonsbehandling kan vurderes for spesifikke tilstander når konservativ behandling alene ikke har gitt tilstrekkelig effekt.

• Kortikosteroidinjeksjoner: Kortikosteroider er kraftige antiinflammatoriske midler som kan injiseres direkte i det berørte området. Dette kan gi midlertidig smertelindring og redusere betennelse, men bør brukes med forsiktighet på grunn av potensiale for seneskader ved gjentatte injeksjoner, spesielt i vektbærende sener. Kortison kan virke som en «brannslukker» som raskt demper betennelse, men effekten er ofte ikke langvarig.
• PRP-injeksjoner (Platelet-Rich Plasma): PRP er konsentrert blodplasma som inneholder en høyere konsentrasjon av blodplater og vekstfaktorer. Disse faktorene antas å stimulere kroppens naturlige tilhelingsprosesser. PRP fremstilles ved å ta en blodprøve fra pasienten, sentrifugere den for å skille ut plasmaet, og deretter injisere dette tilbake i det skadede området.
• Hyaluronsyre-injeksjoner: I tilfeller av artrose (slitasjegikt) i albuen kan hyaluronsyre-injeksjoner benyttes for å forbedre leddets smørefunksjon og dempe smerte. Hyaluronsyre fungerer som en «olje» for leddet, og kan lette bevegelsen.

Kirurgisk Behandling

Kirurgisk behandling vurderes vanligvis når konservative tiltak ikke har vært tilstrekkelige, eller ved alvorlige skader som brudd, større seneskader eller leddbåndskader som krever stabilisering.

Brudd og Dislokasjoner

• Åpen reposisjon og intern fiksasjon (ORIF): Ved komplekse brudd eller brudd som ikke kan reponeres lukket, kan kirurgisk inngrep være nødvendig. Kirurgen vil da reposisjonere (sette på plass) bruddstykkene og fiksere dem med plater, skruer, pinner eller tråder. Målet er å gjenopprette den anatomiske strukturen og sikre stabil tilheling.
• Lukket reposisjon: Ved enkle dislokasjoner (utelukninger fra ledd) kan legen manuelt reponere albuen til riktig posisjon uten kirurgi. Dette gjøres ofte under sedasjon eller lokalbedøvelse.
• Artroplasti (leddprotese): I sjeldne tilfeller, spesielt ved alvorlig artrose eller komplekse brudd hos eldre pasienter, kan en albueprotese være nødvendig for å gjenopprette funksjon og redusere smerte. Dette innebærer å erstatte de skadede leddflatene med et kunstig ledd.

Seneskader og Leddbåndsskader

• Sutur av sener: Ved rupturer av sener, som for eksempel bicepssenen eller tricepssenen, kan kirurgisk sutur (sying) være nødvendig for å gjenforene senen med sitt feste. Dette gjøres for å gjenopprette styrken og funksjonen til muskelen.
• Rekonstruksjon av leddbånd: Ved alvorlige rupturer av kollateralligamentene i albuen, som kan føre til instabilitet, kan kirurgisk rekonstruksjon med transplantat (fra pasientens egen kropp eller en donor) være nødvendig for å stabilisere leddet. Tennisalbue og golfalbue som ikke responderer på konservativ behandling kan i sjeldne tilfeller også kreve kirurgi for å fjerne skadet vev og stimulere tilheling.

Nervekompresjon

• Nevrolyse: Ved nervekompresjon, som for eksempel ulnarisnerven i albueleddet (kubitaltunnelsyndrom), kan kirurgisk frigjøring av nerven (nevrolyse) være nødvendig for å lindre trykket og gjenopprette nervefunksjonen. Dette innebærer fjerning av vev eller strukturer som klemmer nerven.

Rehabilitering etter Kirurgi

Rehabilitering er en kritisk fase etter kirurgiske inngrep på albuen.

• Immobilisering: Etter et inngrep vil albuen ofte immobiliseres i en periode ved hjelp av gips, skinne eller ortose for å beskytte det opererte området og tillate tilstrekkelig tilheling.
• Progressiv mobilisering: Under veiledning av en fysioterapeut vil pasienten gradvis begynne med mobiliseringsøvelser for å gjenopprette bevegelsesutslaget. Dette er en stegvis prosess, som å lære å sykle igjen – balanse må gjenopprettes forsiktig.
• Styrketrening: Når bevegelsesutslaget er gjenvunnet, vil fokus skifte til styrketrening for å gjenoppbygge muskulaturen rundt albuen. Dette er avgjørende for stabilitet og funksjon.
• Funksjonell trening: Til slutt vil rehabiliteringsprogrammet inkludere funksjonell trening som simulerer dagligdagse aktiviteter eller idrettsspesifikke bevegelser for å sikre at pasienten kan vende tilbake til sitt tidligere aktivitetsnivå.

Relevante Behandlere i Norge

En rekke ulike helseprofesjoner er involvert i diagnostisering, behandling og rehabilitering av albueskader i Norge.

Lege

• Fastlege: Fastlegen er ofte den første kontakten ved albueskader. De vil foreta en primær vurdering, gi råd om initiale tiltak som hvile og smertelindring, og ved behov henvise videre til spesialist eller fysioterapeut.
• Legevaktlege: Ved akutte skader utenom fastlegens åpningstid, er legevaktlegen den som kan vurdere skaden og eventuelt henvise til sykehus for videre utredning.
• Ortoped: En ortoped er en kirurg som har spesialisert seg på sykdommer og skader i muskel- og skjelettsystemet. Ortopeden vil ofte være den som stiller den endelige diagnosen ved mer komplekse albueskader, vurderer behovet for kirurgi, og utfører eventuelle operative inngrep. De vil også følge opp pasienten i etterkant av kirurgi.
• Idrettslege: Idrettsleger har spesialisert kunnskap om idrettsrelaterte skader og kan være en verdifull ressurs for idrettsutøvere med albueskader.

Fysioterapeut

Fysioterapeuten er en sentral aktør i behandlingen av albueskader, både konservativt og som del av rehabiliteringen etter kirurgi. De vil utføre en grundig funksjonell undersøkelse, sette opp et individuelt tilpasset treningsprogram, og veilede pasienten i øvelser. Målet er å gjenopprette bevegelsesutslag, styrke, koordinasjon og funksjon. Fysioterapeuter kan også benytte manuelle teknikker og fysikalske modaliteter. I Norge kan man oppsøke fysioterapeut direkte uten henvisning fra lege.

Kiropraktor

Kiropraktorer har en femårig universitetsutdanning og er en del av primærhelsetjenesten, med rett til å sykmelde og henvise til bildediagnostikk og legespesialist. Selv om albueskader som oftest behandles av fysioterapeuter og leger, kan kiropraktorer i noen tilfeller bidra med diagnostisering og behandling av muskuloskeletale plager i området rundt albuen, spesielt hvis det er involvering av nakke eller skulder. De bruker primært manipulasjon, mobilisering og bløtvevsteknikker.

Ergoterapeut

Ergoterapeuter fokuserer på å maksimere funksjonsevnen i dagligdagse aktiviteter. Ved albueskader kan en ergoterapeut vurdere hvordan skaden påvirker utførelsen av arbeidsoppgaver, fritidsaktiviteter eller personlig pleie. De kan gi råd om tilpasninger, hjelpemidler eller teknikker for å utføre aktiviteter på en mindre belastende måte, og dermed bidra til smertelindring og bedre livskvalitet. Ergoterapeuten er som en «brobygger» som hjelper pasienten med å krysse veien tilbake til et funksjonelt liv.

Manuellterapeut

Manuellterapeut er en fysioterapeut med videreutdanning og spesialisering innen muskel- og skjelettlidelser, med blant annet rett til å henvise til bildediagnostikk og legespesialist, samt sykmelde. De har avansert kompetanse i diagnostisering og behandling av muskuloskeletale tilstander, inkludert albueskader, og kan benytte et bredt spekter av manuelle teknikker i tillegg til treningsveiledning.

Behandlingen av en albueskade er ofte en tverrfaglig tilnærming, der ulike fagpersoner samarbeider for å sikre et best mulig resultat for pasienten. Den nøyaktige sekvensen av behandlinger og hvilke behandlere som er involvert, vil avhenge av den spesifikke skaden, dens alvorlighetsgrad og pasientens individuelle behov. En god kommunikasjon mellom pasient og behandlerteam er alltid en suksessfaktor for en vellykket rehabilitering.