Akillesskade behandling

Akillesskaden, en skade på kroppens kraftigste sene, kan oppleves som et kraftig slag mot kroppens energireserver. Denne utbredte skaden, som kan variere fra en mild strekk til et fullstendig ruptur, krever ofte en målrettet tilnærming for optimal gjenoppretting. Å gjenoppbygge styrken og funksjonaliteten i akillessenen, som en robust bro som binder muskel til bein, er kjernen i behandlingsprosessen. Denne artikkelen gir en oversikt over de vanligste behandlingsmetodene og de fagpersonene i Norge som er involvert i håndteringen av akillesskader, med fokus på å bygge forståelse for de ulike veiene til bedring.

Konservativ behandling, en tilnærming som unngår kirurgisk inngrep, er ofte førstevalget ved akillesskader. Denne strategien er som å kultivere en sårbar plante; den krever tålmodighet, skånsom pleie og gradvis eksponering for belastning for å sikre sunn vekst og heling. Målet er å redusere smerte, betennelse og bidra til at senen helbreder seg selv.

Hvile og avlastning

Det første steget i konservativ behandling innebærer ofte hvile og avlastning for å beskytte den skadede senen mot ytterligere skade og for å gi kroppen en sjanse til å starte helingsprosessen. Dette betyr å unngå aktiviteter som provoserer smerte eller forverrer tilstanden. Avlastning kan variere fra midlertidig å unngå løping og hopp til mer omfattende hvile, avhengig av skadens alvorlighetsgrad.

Bruk av hjelpemidler

For å sikre adekvat avlastning og støtte, kan ulike hjelpemidler benyttes.

Gåstøvler og skinne

Gåstøvler eller en ortopedisk skinne kan være foreskrevet for å immobilisere ankelen og foten i en gunstig posisjon for heling. Disse hjelpemidlene, som holder senen i en noe forkortet posisjon i de tidlige stadiene, ligner på støttebandasjer som hindrer en ustabil struktur i å knekke sammen under press. De bidrar til å minimere bevegelse i akillessenen og redusere belastningen på det skadede området. Brukstiden for disse vil variere basert på skadens natur og helingsprogresjon.

Krykker

Ved mer uttalte smerter eller betydelig nedsatt funksjonsevne kan bruk av krykker være nødvendig. Krykker er som ekstra ben som fordeler kroppsvekten og avlaster den skadede ankelen, og dermed reduserer den totale belastningen på akillessenen. Hensikten er å tillate bevegelse uten å legge unødvendig press på det helende vevet.

Smertelindring og betennelsesdemping

Mestring av smerte og betennelse er avgjørende for pasientens komfort og for å legge til rette for effektiv rehabilitering. Mange akillesskader innebærer en inflammatorisk respons fra kroppen, og håndtering av denne responsen er et sentralt mål.

Medikamentell behandling

Som et ledd i smertelindring og betennelsesdemping kan medikamentell behandling være aktuelt.

Non-steroide antiinflammatoriske legemidler (NSAIDs)

Medikamenter som ibuprofen og naproksen, kategorisert som NSAIDs, kan foreskrives for å redusere smerte og betennelse. Disse preparatene virker ved å hemme produksjonen av stoffer i kroppen som bidrar til betennelsesreaksjon og smerte. De kan gi en viss lindring av ubehaget forbundet med akillesskaden, men behandler ikke selve årsaken til skaden.

Andre smertestillende

I tilvelger til NSAIDs, eller for individer som ikke tolererer disse, kan andre typer smertestillende midler vurderes. Dette kan omfatte paracetamol eller i sjeldne tilfeller sterkere smertestillende midler, alt etter graden av smerte og den individuelle responsen.

Fysioterapi og gradvis belastning

Fysioterapi spiller en sentral rolle i konservativ behandling av akillesskader. Fysioterapeutens rolle er å veilede pasienten gjennom en nøye planlagt rehabiliteringsprosess, lik en mestergartner som gir en nyplantet busk de rette forholdene for å vokse seg sterk.

Øvelsesregime

Fysioterapeuten utarbeider et individuelt tilpasset øvelsesregime som gradvis øker belastningen på akillessenen.

Eksentriske øvelser

En hjørnestein i rehabiliteringen av seneskader, inkludert akillesskader, er eksentriske øvelser. Disse øvelsene innebærer å senke vekten ned langsomt når muskelen forlenges. For akillessenen betyr dette typisk øvelser som involverer å senke hælen gradvis ned fra et forhøyet punkt, for eksempel et trappetrinn. Dette stimulerer senevevet til å tilpasse seg og bygge styrke.

Styrkeøvelser

Etter hvert som såret til akillessenen begynner å lege, blir styrkeøvelser for leggmuskulaturen sentrale. Disse kan inkludere ulike former for knebøy, tåhev og andre øvelser som gradvis bygger opp muskelmasse og utholdenhet. Målet er å gjenopprette den kraften som trengs for normal funksjon.

Tøyningsøvelser

Forsiktige tøyningsøvelser kan også inkluderes for å bevare eller gjenopprette fleksibiliteten i akillessenen og den omkringliggende muskulaturen. Disse øvelsene utføres med varsomhet for å unngå å overbelaste det helende vevet. Fleksibiliteten er som elastikken i et bånd; den tillater bevegelse og absorberer støt.

Manuell terapi

I tillegg til øvelser, kan fysioterapeuten benytte manuelle terapiteknikker.

Massasje

Spesialisert massasje kan brukes for å behandle spenninger og stramheter i leggmuskulaturen som kan påvirke akillessenen. Massasjen bidrar til å forbedre blodsirkulasjonen til området og fremme heling.

Mobilisering

Mobiliseringsteknikker kan anvendes av fysioterapeuten for å forbedre bevegelsen i ankelleddet og for å redusere eventuelle restriksjoner som kan påvirke belastningen på akillessenen.

Gradvis retur til aktivitet

Rehabiliteringen kulminerer i en gradvis retur til tidligere aktivitetsnivå. Denne prosessen er nøye timet og styrt av fagpersonell for å unngå tilbakefall.

Progresjon av belastning

Tilbakevending til idrett eller andre fysiske aktiviteter skjer gradvis. Dette kan starte med lavintensitetsaktiviteter og gradvis øke til mer krevende øvelser som innebærer hopping, løping og vendinger. Denne gradvise økningen i belastning er avgjørende for å venne senen til de kreftene den vil bli utsatt for i dagliglivet og under trening.

Kirurgisk behandling av akillesskade

Kirurgisk behandling benyttes typisk ved akutte, fullstendige rupturer av akillessenen, eller i tilfeller hvor konservativ behandling ikke har gitt tilfredsstillende resultater. Kirurgi er som å reparere en bru som har fått en stor skade; det krever et presist inngrep for å gjenopprette integriteten.

Indikasjoner for kirurgi

Beslutningen om kirurgi er basert på flere faktorer.

Alvorlighetsgrad av ruptur

En fullstendig ruptur, hvor senen er helt avrevet, er ofte en klar indikasjon for kirurgi. Dette er fordi en komplett avrivning har en betydelig innvirkning på evnen til å dytte fra med foten, noe som er essensielt for gangfunksjon.

Alder og aktivitetsnivå

Pasientens alder og ambisjonsnivå for fysisk aktivitet kan også påvirke beslutningen. Yngre og mer aktive individer, som har et ønske om å vende tilbake til toppidrett, kan ha større nytte av kirurgi for å optimalisere senens styrke og funksjon.

Manglende fremgang ved konservativ behandling

Hvis konservativ behandling over en lengre periode ikke fører til tilfredsstillende bedring, kan kirurgi bli vurdert som et alternativ. Dette kan skje dersom smerten vedvarer, eller hvis det er opplevd funksjonstap som ikke bedrer seg.

Operasjonsmetoder

Det finnes ulike kirurgiske teknikker for å reparere en akillesseneruptur.

Åpen kirurgi

Ved åpen kirurgi gjøres et snitt i huden over det skadede området. Kirurgen identifiserer endene på den avrevne senen og syr dem sammen. Dette gir direkte tilgang til senen og mulighet for en grundig reparasjon. Dette er som å legge et solid fundament og bygge opp igjen en ødelagt veiskulder.

Minimal-invasiv kirurgi

Minimal-invasiv kirurgi, også kjent som perkutan ruptur reparasjon, innebærer bruk av mindre snitt og spesielt kirurgisk utstyr. Kirurgen bruker ofte tråder og nåler til å trekke endene av senen sammen og feste dem, ofte gjennom små gjennomboringer i huden. Denne metoden kan potensielt gi mindre arr og raskere rehabilitering for noen pasienter, men er ikke alltid egnet for alle typer rupturer.

Rehabilitering etter kirurgi

Rehabilitering etter kirurgi er en lang og metodisk prosess, som å gradvis gjenoppbygge et byggverk etter en renovering. Denne fasen er kritisk for å sikre et optimalt resultat og minimere risikoen for komplikasjoner.

Immobilisering etter operasjon

Umiddelbart etter operasjonen vil foten og ankelen typisk immobiliseres i en spesiell støvel eller skinne. Dette beskytter den nylig reparerte senen og gir den ro til å begynne helingsprosessen. Immobiliseringsperioden kan variere fra noen uker til flere måneder, avhengig av den kirurgiske metoden og legens vurdering.

Fysioterapi og gradvis belastning

Som ved konservativ behandling, er fysioterapi avgjørende etter kirurgi. Fysioterapeuten vil gradvis innføre øvelser for å gjenopprette bevegelighet, styrke og funksjon. Dette starter med forsiktige bevegelser og øker gradvis i intensitet og belastning etter hvert som såret helbreder og senen tåler mer.

Langsiktig oppfølging

Etter avsluttet formell rehabilitering er langvarig oppfølging viktig for å sikre at akillessenen beholder sin styrke og for å forebygge nye skader. Dette kan innebære fortsatt hjemmetreningsprogram og regelmessig kontakt med helsepersonell ved behov.

Behandlere av akillesskade i Norge

Behandlingen av akillesskader i Norge involverer et tverrfaglig team av helsepersonell, hvor hver faglig gruppe bidrar med sin unike kompetanse for å optimalisere pasientens helings- og rehabiliteringsprosess. Dette nettverket av fagpersoner arbeider sammen for å fungere som et støtteapparat for den skadede senen.

Lege

Legen er ofte den første man kontakter ved mistanke om akillesskade. Legens rolle er å diagnostisere skaden og initiere den første behandlingsplanen.

Fastlege

Fastlegen har en sentral rolle i primærhelsetjenesten og er ofte det første kontaktpunktet for pasienter med akutte smerter eller mistanke om skade. Fastlegen vil foreta en innledende vurdering, stille diagnose basert på anamnese (sykehistorie) og klinisk undersøkelse, og eventuelt henvise til videre undersøkelser eller spesialisthjelp. Dette er som den første beredskapsoffiseren som vurderer situasjonen og bestemmer neste steg.

Ortopedkirurg

Ortopedkirurger er spesialister på skjelett, muskler, sener og ledd. Ved behov for kirurgisk behandling av akillesskader eller ved komplekse tilfeller som krever spesialisert diagnostikk, vil pasienten henvises til en ortopedkirurg. Denne legespesialisten vil vurdere om kirurgi er indisert, utføre operasjonen og ha ansvar for den post-operative oppfølgingen.

Fysioterapeut

Fysioterapeuten er en nøkkelperson i rehabiliteringen av akillesskader, både ved konservativ og kirurgisk behandling.

Utdanning og kompetanse

Fysioterapeuter har en bachelorgrad i fysioterapi og er autorisert av Helsedirektoratet. De har spesialisert kompetanse innen bevegelseslære, diagnosering av muskel- og skjelettlidelser, og utforming av rehabiliteringsprogrammer. De arbeider med å gjenopprette funksjon, redusere smerte og forbedre livskvalitet gjennom aktiv behandling.

Rollen i akillesskadebehandling

Fysioterapeuten vil utarbeide og veilede pasienten gjennom et skreddersydd treningsprogram. Dette inkluderer styrkeøvelser, tøyningsøvelser, balanseøvelser og funksjonelle bevegelser som gradvis gjenoppretter senens styrke og tåleevne. De vil også kunne benytte manuelle teknikker som massasje og mobilisering.

Kiropraktor

Kiropraktorer er eksperter på diagnostisering og behandling av sykdommer og skader i ryggraden og annet støtteapparat.

Utdanning og kompetanse

Kiropraktorer er autorisert og har en mastergrad i kiropraktikk. De har omfattende kunnskap om muskelskjelettsystemet og hvordan det påvirker kroppens funksjon.

Rollen i akillesskadebehandling

Selv om fysioterapeuter er mest sentrale i den direkte rehabiliteringsfasen av akillesskader, kan kiropraktorer bidra ved å adressere eventuelle underliggende årsaker til biomekaniske ubalanser i kroppen som kan ha forutgående til skaden. Spesielt hvis det foreligger spenninger eller stivhet i fot, ankel, kne eller hofte som påvirker avviklingen av steget og dermed kan belaste akillessenen uhensiktsmessig. Kiropraktoren kan utføre manipulasjons- og mobiliseringsteknikker.

Idrettsmedisinsk personell og personlige trenere

Selv om ikke en primær behandler i medisinsk forstand, spiller idrettsmedisinsk rådgivere og kompetente personlige trenere en viktig rolle i returen til aktivitet for idrettsutøvere og andre som driver organisert trening.

Kompetanse og ansvar

Personell med idrettsfaglig bakgrunn og relevant erfaring, ofte med videreutdanning innen idrettsmedisin, kan bistå i planleggingen av en forsvarlig og gradvis tilbakevending til idrett etter en skade. En dyktig personlig trener vil kunne følge opp øvelsesprogrammer og sikre at belastningen økes på en trygg og hensiktsmessig måte, i samråd med lege eller fysioterapeut. Dette er som en erfaren guide som hjelper deg med å navigere i ulendt terreng etter en lang klatretur.

Diagnostisering av akillesskade

Nøyaktig diagnostisering er grunnmuren for all effektiv behandling av akillesskade. Uten en klar forståelse av skadens omfang og natur, er det som å forsøke å fikse en bil uten å vite hva som er galt med motoren. Metodene legen eller annet helsepersonell benytter seg av for å sette rett diagnose, er sentrale for å velge den optimale behandlingsveien.

Klinisk undersøkelse

Den første og kanskje viktigste fasen i diagnostiseringen er den kliniske undersøkelsen.

Anamnese (sykehistorie)

Legen eller helsepersonellet vil innlede med å spørre detaljert om skadehistorikken. Dette inkluderer når smerten oppsto, hvilke aktiviteter som utløste den, hvordan smerten føles (skarp, verkende, etc.), om det var en akutt hendelse eller en gradvis utvikling, og om det har vært tidligere skader i området. Erfaringen med akillesskader forteller at en detaljert sykehistorie kan gi viktige hint om skadens art, som en detektiv som samler ledetråder.

Palpasjon og bevegelighetstester

Under den kliniske undersøkelsen vil helsepersonellet palpere (kjenne på) området rundt akillessenen for å identifisere ømhet, hevelse eller eventuelle defekter i senen. De vil også teste omfanget av bevegelse i ankelleddet, som dorsalfleksjon (bøyning av foten oppover) og plantarfl eksion (bøyning av foten nedover), og vurdere styrken i leggmusklene. Spesifikke tester, som Thomson-testen (kNestmann-testen), kan utføres for å vurdere helheten av akillessenen ved å klemme på leggmuskulaturen, noe som normalt vil fremkalle en plantarfl eksjonsrespons. En manglende eller redusert respons kan indikere en ruptur.

Bildediagnostikk

Når den kliniske undersøkelsen gir indikasjoner på en akillesskade, kan bildediagnostikk benyttes for å bekrefte diagnosen og vurdere omfanget av skaden mer nøyaktig.

Ultralyd

Ultralyd er ofte den foretrukne bildediagnostiske metoden for å vurdere akillessener. Denne metoden bruker lydbølger for å skape bilder av kroppens vev. Ultralyd kan vise om senen er delvis eller fullstendig avrevet, vurdere fortykkelser, væskeansamlinger eller degenerative forandringer i senen. Det er en tilgjengelig, ikke-invasiv og dynamisk undersøkelse som kan gi verdifull informasjon i sanntid.

MR-undersøkelse (Magnetisk resonans)

MR-undersøkelse gir enda mer detaljerte bilder av bløtvev, inkludert sener. MR kan være spesielt nyttig for å vurdere mer komplekse skader, identifisere degenerative forandringer som kan ha predisponert for skade, eller dersom ultralyd ikke gir tilstrekkelig informasjon. MR gir et tredimensjonalt bilde av senen og omgivende strukturer, som en høyoppløselig kartlegging av skadeområdet. Selv om det er mer tidkrevende og kostbart enn ultralyd, kan det gi en avgjørende innsikt i tilfeller der diagnosen er uklar.

Røntgen

Røntgenundersøkelse brukes primært for å vurdere benstrukturer og utelukke brudd. Det er sjeldent den primære metoden for å diagnostisere akillesskade da det ikke viser bløtvev som sener, men kan være relevant dersom det er mistanke om en fraktur i nærområdet som kan påvirke akillessenen.

Forebygging av akillesskade

Å forebygge akillesskade er som å vedlikeholde en bro for å unngå dens kollaps; det handler om jevnlig vedlikehold og forsterkning av den eksisterende strukturen. Ved å følge et bevisst forebyggende regime, kan risikoen for å pådra seg en slik skade reduseres betydelig. Fokus ligger på å opprettholde senens elastisitet, styrke og tåleevne.

Oppvarming og nedtrapping

En grundig oppvarming før fysisk aktivitet og en effektiv nedtrapping etterpå er fundamentalt for å forberede kroppen og muskulaturen på belastning.

Oppvarmingsrutiner

En god oppvarming bør inkludere lett kardiovaskulær trening, som rask gange eller lett jogging, for å øke kroppstemperaturen og blodsirkulasjonen. Deretter følger dynamiske tøyningsøvelser som forbereder muskler og sener på bevegelse. Dette kan inkludere øvelser som ankelrotasjoner, knebøy uten vekter, og utfall, som dynamisk strekker og forbereder utøveren. En tilstrekkelig oppvarming er som å gi et stykke metall en lett oppvarming før det skal formes, noe som gjør det mer fleksibelt.

Nedtrappingsrutiner

Etter avsluttet aktivitet er det viktig med en nedtrapping og statiske tøyningsøvelser. Dette bidrar til å redusere muskelstivhet og fremme restitusjon. Tøying av leggmuskulaturen og akillessenen etter trening kan bidra til å opprettholde senens fleksibilitet og forebygge stramhet.

Styrketrening

Regelmessig styrketrening er avgjørende for å bygge og vedlikeholde styrken i leggmuskulaturen, som er direkte koblet til akillessenen.

Fokus på leggmusklene

Øvelser som tåhev (stående og sittende), både med kroppsvekt og eventuelt med ekstra belastning, er sentrale. Det er også viktig å trene musklene på framsiden av leggen (tibialis anterior) for å sikre en balanse i muskulaturen rundt ankelen. En sterk og balansert muskulatur fungerer som et dempesystem for senen.

Eksentrisk trening

Som nevnt tidligere, kan eksentriske øvelser ha en forebyggende effekt. Ved å gradvis eksponere senen for langsomt kontrollerte forlengelsesbevegelser under belastning, kan man øke senens tåleevne og motstandsdyktighet mot skader.

Fleksibilitet og mobilitet

Opprettholdelse av god fleksibilitet og mobilitet i ankel og fot er viktig for en normal avvikling av steg og for å unngå overdreven belastning på akillessenen.

Regelmessig tøying

Regelmessige tøyningsøvelser, spesielt for leggmuskulaturen (gastrocnemius og soleus) og akillessenen, er anbefalt. Øvelser som å strekke leggen mot en vegg, eller å stå på et trappetrinn og senke hælen ned, er effektive metoder.

Balansetrening

Forbedring av balansen kan bidra til å øke kroppens evne til å reagere på uventede bevegelser og ujevnt underlag, noe som reduserer risikoen for overtråkk og andre akutte skader som kan påvirke akillessenen. Balansetrening kan utføres på ustabile underlag, som en balansepute eller balansebrett.

Gradvis progresjon av trening

En av de vanligste årsakene til akillesskader er for rask økning i treningsintensitet, volum eller frekvens.

Lytt til kroppen

Det er viktig å lytte til kroppens signaler og unngå å presse seg for hardt, spesielt etter perioder med redusert aktivitet eller ved økning av treningsmengden. Ved de minste tegn til smerte eller ubehag i akillessenen, bør aktiviteten reduseres eller avbrytes, og årsaken undersøkes. Dette er som å småjustere et fininnstilt instrument; små, men viktige justeringer kan forhindre større problemer.

Planlegging

En gradvis og planlagt progresjon av trening, med tilstrekkelig hvile og restitusjon mellom øktene, er essensielt. Dette gjelder både for idrettsutøvere og for mosjonister som øker sitt treningsnivå. Dette gir senen tid til å tilpasse seg de økende kravene.

Riktig skotøy

Bruken av adekvat og veltilpasset skotøy kan også spille en rolle i forebyggingen av akillesskader.

Tilpasset aktivitet

Valg av sko bør være tilpasset den spesifikke aktiviteten. For løping anbefales løpesko med tilstrekkelig demping og støtte, mens for andre idretter kan andre typer sko være mer hensiktsmessige. Sko med god passform og som gir tilstrekkelig støtte til foten, bidrar til å redusere unødig belastning på senen.

Utfordringer med høyhælte sko

Langvarig bruk av høyhælte sko kan muskulatur og sener i leggen bli forkortet, noe som potensielt kan øke risikoen for akillesskade når man går over til sko med lavere hæl eller ved plutselig overgang til aktivitet. Derfor er det en fordel å variere skotøy og unngå konstant bruk av høyhælte sko.

Rehabilitering og veien tilbake til full funksjon

Rehabiliteringen etter en akillesskade, enten den behandles konservativt eller kirurgisk, er en prosess som krever tålmodighet, konsekvens og et systematisk tilnærming. Det er en reise mot full gjenoppretting av senens styrke, fleksibilitet og funksjonalitet, steg for steg.

Fasene i rehabiliteringen

Rehabiliteringen kan deles inn i ulike faser, hver med sine spesifikke målsetninger.

Akuttfase (smerte- og betennelsesreduksjon)

Den innledende fasen fokuserer på å kontrollere smerte og betennelse, redusere hevelse, og beskytte det skadede vevet. Dette innebærer hvile, avlastning, is og eventuelt smertestillende medikamenter. Bruk av hjelpemidler som gåstøvler og krykker er ofte sentralt her.

Tidlig rehabiliteringsfase (gjenvinning av bevegelighet og lett styrke)

Når den akutte smerten avtar, begynner man gradvis å gjenvinne bevegeligheten i ankelleddet. Dette gjøres med forsiktige passive og aktive bevegelser, og deretter innføres milde styrkeøvelser. Målet er å aktivere muskulaturen uten å overbelaste senen.

Mellomfasen (økning av styrke, utholdenhet og balanse)

I denne fasen intensiveres styrketreningen. Eksentriske øvelser blir ofte introdusert, og belastningen økes gradvis. Balansetrening og mer funksjonelle øvelser som etterligner dagligdagse bevegelser begynner også.

Sen rehabiliteringsfase (retur til idrett og aktivitetsspesifikk trening)

Den siste fasen fokuserer på å forberede pasienten på en full retur til idrett og tidligere aktivitetsnivå. Dette innebærer aktivitetsspesifikk trening som simulerer bevegelsene og belastningene som utøveren vil møte i sin idrett eller aktivitet. Progresjon til hopping, løping, vendinger og andre idrettsspesifikke bevegelser skjer gradvis og under nøye veiledning.

Betydningen av tverrfaglig samarbeid

Som tidligere nevnt, er et godt samarbeid mellom lege, fysioterapeut og eventuelt andre helsepersonell avgjørende for et vellykket rehabiliteringsforløp. Hver fagperson bidrar med sin ekspertise for å sikre at pasienten får den mest hensiktsmessige og helhetlige behandlingen. Kommunikasjon mellom aktørene sikrer en koordinert og effektiv tilnærming.

Langsiktig håndtering og tilbakefallsforebygging

Selv etter fullført formell rehabilitering, er det viktig med en langsiktig strategi for å opprettholde senens helse og forebygge fremtidige skader.

Fortsatt trening

Å fortsette med et strukturert treningsprogram, inkludert styrke-, fleksibilitets- og eventuelt balansetrening, er viktig for å bevare senens styrke og tåleevne. Dette kan redusere risikoen for tilbakefall.

Gradvis retur til aktiviteter

Ved tilbakevending til aktiviteter som ble avbrutt på grunn av skaden, er det viktig å gjøre det gradvis. Forsikre deg om at senen er klar for den økte belastningen, og unngå plutselige eller ekstreme intensitetsøkninger.

Oppmerksomhet på kroppens signaler

Det er en kontinuerlig prosess å være oppmerksom på kroppens signaler. Ved de minste tegn til ubehag eller smerte, bør man justere aktivitetsnivået eller søke råd fra helsepersonell. Dette er som å være en oppmerksom gartner som ivaretar sine planter; jevnlig tilsyn og stell sikrer god vekst og velvære.