Ankelartrose, også kjent som slitasjegikt i ankelen, representerer en kronisk degenerativ leddsykdom som påvirker ankelleddet. Tilstanden er karakterisert ved nedbrytning av leddbrusken, endringer i underliggende beinvev, og ofte medfølgende betennelse. Dette kan føre til smerte, stivhet, redusert bevegelighet og funksjonstap. Behandlingsstrategier for ankelartrose er mangfoldige og spenner fra konservative tiltak til kirurgiske inngrep, avhengig av sykdomsgrad, symptomintensitet og pasientens generelle helse. Denne artikkelen vil gi en oversikt over de vanligste behandlingsmetodene og de relevante profesjonelle gruppene som tilbyr disse i Norge.
Konservativ behandling fokuserer på å lindre symptomer, forbedre leddfunksjonen og forsinke sykdomsprogresjonen uten kirurgiske inngrep. Dette er ofte den foretrukne tilnærmingen i de tidlige stadiene av ankelartrose og kan være tilstrekkelig for mange pasienter over lengre tid. Som et hus som trenger jevnlig vedlikehold for å forhindre forfall, krever et artroserammet ledd tilpassede tiltak for å opprettholde sin funksjon.
Fysioterapi og Trening
Fysioterapi spiller en sentral rolle i behandlingen av ankelartrose. Målet er å forbedre muskelstyrke, leddmobilitet, balanse og gangfunksjon. En fysioterapeut vil utarbeide et individuelt tilpasset treningsprogram som ofte inkluderer:
Styrketrening
Styrking av muskulaturen rundt ankelen (f.eks. leggmuskler og fotmuskler) er avgjørende for å stabilisere leddet og redusere belastningen på leddbrusken. Øvelser kan inkludere tåhev, leggpress og inversjons/eversjonsøvelser med strikk. Treningen blir gradvis intensivert etter pasientens toleranse.
Bevegelighetstrening
Regelmessig tøying og mobiliseringsøvelser bidrar til å opprettholde eller forbedre leddets bevegelsesutslag. Dette kan redusere stivhet og forbedre funksjon. Eksempler inkluderer sirkulære bevegelser med foten og forsiktige tøyninger av leggmuskulaturen.
Balanse- og Koordinasjonstrening
Nedsatt balanse er vanlig ved ankelartrose. Balansetrening på ustabile underlag (f.eks. balansepute, vippe-brett) eller enbensstående øvelser kan forbedre stabiliteten og forebygge fall. Dette er som en skipskaptein som trener på å holde kursen i urolig sjø, for å unngå å kantre når leddets «bølgegang» blir ujevn.
Gangtrening
Analyse og korrigering av gangmønster kan redusere feilbelastning på ankelen. Gange på ulike underlag og med fokus på jevn vektfordeling kan være en del av programmet.
I Norge utføres fysioterapi av autoriserte fysioterapeuter, som ofte har spesialkompetanse innen muskel- og skjelettlidelser. Man kan oppsøke fysioterapeut med eller uten henvisning fra lege.
Smertelindring og Antiinflammatorisk Behandling
Medikamentell behandling er primært rettet mot smertelindring og reduksjon av betennelse.
Ikke-steroide antiinflammatoriske legemidler (NSAIDs)
NSAIDs som ibuprofen eller naproxen kan redusere smerte og betennelse. Disse finnes både som reseptfrie preparater og på resept, avhengig av styrke. De kan administreres oralt eller topisk (kremer/geleer). Langvarig bruk av orale NSAIDs kan imidlertid ha bivirkninger, spesielt på mage-tarm-systemet og nyrer.
Enkle smertestillende
Paracetamol er et mildere smertestillende middel som ofte prøves først, spesielt ved milde til moderate smerter, da det har færre bivirkninger enn NSAIDs.
Kortisoninjeksjoner
Injeksjoner av kortikosteroider (kortison) direkte inn i ankelleddet kan gi rask og effektiv lindring av smerte og betennelse, men effekten er ofte midlertidig. Overdreven bruk er ikke anbefalt på grunn av potensiale for bruskskade. En lege, ofte en ortoped eller fysikalsk medisiner, utfører slike injeksjoner.
Hyaluronsyreinjeksjoner
Hyaluronsyre er en naturlig komponent i leddvæsken og tilføres noen ganger for å smøre leddet og potensielt dempe smerter. Effekten er variabel og dokumentasjonen noe mer usikker sammenlignet med kortison. Også disse injeksjonene gis av leger.
Behandling med medikamenter, inkludert reseptfrie alternativer, bør alltid drøftes med fastlege eller spesialist for å sikre riktig dosering, minimalisere bivirkninger og vurdere interaksjoner med andre medisiner.
Livsstilsjusteringer og Mekaniske Hjelpemidler
Justeringer i dagliglivet kan avlaste ankelen og bidra til symptomlindring.
Vektkontroll
Overvekt øker belastningen på vektbærende ledd, inkludert ankelen. Vektreduksjon kan dermed significantly avlaste ankelleddet og redusere smerte. Dette er som å lette lasten på en overbelastet bro; mindre vekt fører til mindre slitasje. Veiledning kan fås fra fastlege eller klinisk ernæringsfysiolog.
Tilpasset Aktivitet
Unngå aktiviteter som utløser eller forverrer smerte. Dette betyr ikke fullstendig inaktivitet, men heller en overgang til leddvennlige alternativer som sykling, svømming eller vanngymnastikk, som gir trening uten høy støtbelastning.
Fottøy og Innleggssåler
Komfortabelt fottøy med god støtdemping og støtte er viktig. Spesialtilpassede innleggssåler (ortoser) kan korrigere fotstilling, fordele trykk jevnere og redusere belastning på ankelleddet. En ortopediingeniør kan tilpasse slike innleggssåler etter individuell behov.
Ankelstøtter/Ortoser
Ved perioder med økte plager eller aktiviteter som krever ekstra stabilisering, kan en ankelstøtte eller ortose gi ekstern støtte og avlastning. Hjelpemiddelsentralen, i samarbeid med lege og ortopediingeniør, kan bistå med utprøving og tilpasning av mer avanserte ortoser.
Kirurgisk Behandling
Når konservativ behandling ikke lenger gir tilstrekkelig symptomlindring eller ved alvorlig funksjonssvikt, kan kirurgi vurderes. Kirurgiske inngrep er ofte å betrakte som siste utvei og krever en grundig vurdering av pasientens tilstand, alder, aktivitetsnivå og forventninger.
Artroskopi
Artroskopi er en kikkhullskirurgisk prosedyre der små instrumenter og et kamera føres inn i leddet gjennom minimale snitt.
Fjerning av løse bruskbiter og benpåleiringer (osteofytter)
Løse bruskbiter og osteofytter kan forårsake klemming og smerte i leddet. Artroskopi kan fjerne disse og forbedre bevegeligheten. Dette er som å fjerne grus fra et urverk – de små urenhetene kan hindre smidig funksjon.
Rensing av leddet (debridering)
Prosedyren kan også innebære å rydde opp i betent vev og glatte ut ujevnheter i brusken.
Artroskopi er en mindre invasiv prosedyre med kortere restitusjonstid enn åpen kirurgi, men den er vanligvis mest effektiv i tidlige stadier av artrose. Ortopediske kirurger utfører artroskopi.
Osteotomi
Osteotomi innebærer å kutte og omforme et bein for å endre belastningen over leddet.
Justering av leddaksen
Formålet er å flytte vekten fra det skadede bruskpartiet til et friskere område av leddet. Dette kan forsinke behovet for protesekirurgi. For eksempel, hvis ankelen er feilstilt (f.eks. varus- eller valgusdeformitet), kan en osteotomi i legg- eller fotbenet korrigere aksen. Dette kan sammenlignes med å justere en ujevn plattform slik at vekten fordeles jevnt og slitasjen minimeres.
Osteotomi er en mer omfattende operasjon enn artroskopi, med lengre rehabiliteringstid. Den utføres av ortopediske kirurger.
Artrodese (Avstiving av leddet)
Ankelartrodese er en kirurgisk prosedyre der ankelleddet fusjoneres (stives av). Dette eliminerer bevegelse i leddet, men tar også bort smerten som oppstår ved bevegelse av de skadede leddflatene.
Fusjon av leddflatene
Brusken fjernes fra de benete flatene som utgjør ankelleddet, og beinene festes sammen med skruer og/eller plater slik at de vokser sammen til ett solid bein.
Selv om det resulterer i tap av bevegelse i ankelen, vil pasienten ofte oppnå en smertefri og stabil fot. Andre små ledd i foten vil kompensere noe for det tapte bevegelsesutslaget. Dette er som å bygge en solid, men ubevegelig, bro over et tidligere ustabilt område. Ortopediske kirurger utfører artrodese.
Total Ankelprotese (TAA)
En total ankelprotese innebærer å erstatte det skadede ankelleddet med et kunstig ledd (protese) laget av metall og plast.
Erstatning av leddflater
De skadede brusk- og benflatene fjernes, og nye protesekomponenter festes til tibia (leggbeinet) og talus (vristbeinet). Målet er å gjenopprette bevegelighet samtidig som smerten lindres.
Ankelprotesen har utviklet seg betydelig de siste tiårene, men er fortsatt mindre vanlig enn hofte- og kneproteser. Levetiden til en ankelprotese kan være varierende, og revisjonskirurgi kan bli nødvendig. Pasienter må ofte unngå høy-impact aktiviteter. Valg av protese eller avstiving er en kompleks beslutning som tas i samråd med en ortopedisk kirurg, basert på pasientens individuelle forhold.
Behandlere og Helsepersonell
I Norge er behandlingen av ankelartrose et tverrfaglig anliggende som involverer flere profesjonsgrupper. Samarbeid mellom ulike helsepersonell er avgjørende for å oppnå best mulig resultat for pasienten.
Fastlege
Fastlegen er ofte den første kontaktpersonen for pasienter med ankelartrose. Fastlegen stiller en foreløpig diagnose, vurderer symptomene, og initialiserer konservativ behandling som smertestillende medisiner, livsstilsråd og eventuelt henvisning til videre utredning og behandling. En fastlege kan også henvise til fysioterapeut, ortoped, eller revmatolog ved behov.
Fysioterapeut
Autoriserte fysioterapeuter er sentrale i den konservative behandlingen, som beskrevet under. De gir veiledning i øvelser, gir manuell behandling, og bistår med å tilpasse aktivitet. Mange fysioterapeuter har spesialkompetanse innen ortopedisk fysioterapi.
Ortopedisk Kirurg
Ortopediske kirurger er spesialister på lidelser i muskel- og skjelettsystemet. De diagnostiserer, vurderer behov for kirurgisk behandling, og utfører alle typer ankelkirurgi – fra artroskopiske inngrep til ankelproteser og artrodeser. Ortopeder er ofte involvert når konservativ behandling ikke strekker til.
Revmatolog
Selv om ankelartrose primært er en degenerativ tilstand, kan den til tider opptre i kombinasjon med inflammatoriske leddsykdommer (f.eks. revmatoid artritt). I slike tilfeller kan en revmatolog være involvert for å behandle den underliggende inflammatoriske komponenten, spesielt hvis det er mistanke om systemisk sykdom.
Ortopediingeniør
Ortopediingeniører er eksperter på ortopediske hjelpemidler som proteser, ortoser og innleggsåler. Ved ankelartrose kan de tilpasse spesialsåler eller ankelortoser som kan avlaste leddet, stabilisere foten og forbedre gangfunksjonen. De samarbeider ofte med fastlege og ortoped.
Klinisk Ernæringsfysiolog
En klinisk ernæringsfysiolog kan gi veiledning og støtte i forbindelse med vektreduksjon. Dette er spesielt relevant for pasienter som er overvektige eller lider av fedme, da vektreduksjon kan bidra betydelig til smertelindring og funksjonsforbedring i vektbærende ledd som ankelen.
Kiropraktor og Manuellterapeut
Kiropraktorer og manuellterapeuter arbeider også med muskel- og skjelettlidelser. De kan bidra med manuell behandling for å bedre leddfunksjon, redusere spenninger i muskulatur og lindre smerte, spesielt i relaterte områder som fot, kne og hofte, som kan påvirke ankelens belastning. Deres rolle er ofte komplementær til fysioterapi og kan inkludere mobiliseringsteknikker og veiledning i øvelser. Manuellterapeuter har trygdeavtale og kan henvise til spesialist.
Oppfølging og Rehabilitering
Uansett valg av behandling, enten konservativ eller kirurgisk, er langvarig oppfølging og rehabilitering avgjørende.
Tett Pasient-Behandler Dialog
En åpen dialog mellom pasient og behandlerteam er viktig for å justere behandlingsplanen etter hvert som sykdommen utvikler seg og pasientens behov endrer seg. Som en lang reise krever behandling av ankelartrose stadige justeringer av kursen.
Rehabilitering etter Kirurgi
Etter kirurgiske inngrep er en strukturert rehabiliteringsplan, ofte veiledet av fysioterapeut, avgjørende for å gjenopprette styrke, mobilitet og funksjon. Dette kan innebære smertelindring, bevegelsestrening, styrketrening og gradvis tilbakevending til funksjonelle aktiviteter. Rehabiliteringsperioden kan variere betydelig avhengig av type inngrep.
Ankelartrose er en kompleks tilstand med mange fasetter, og behandlingen er like kompleks. Målet er alltid å maksimere livskvaliteten, redusere smerte og opprettholde best mulig funksjon for den enkelte pasient, gjennom et skreddersydd og tverrfaglig behandlingsopplegg.
